Tema: syriske opposisjon, axis of resistance (AoR), imperialismen, palestinsk motstandskamp, solidaritet

HTS, som tilsynelatende leder opposisjonen, er en sammensetning av forskjellige grupper, og er tidligere kjent som Al-Nusrah fronten – den syriske avdelingen for Al-Qaeda. Gruppen endret aktivitet under og etter anti-Assad opprørene i Syria som startet i 2011 og endte i en mislykket revolusjon. I svar til denne, er frem til 2024 opptil en halv million drept, samt flere fengslet, torturert og/eller eksilert av Assad-regjeringen. 

Al-Nusra fronten, og HTS sin aktuelle leder Abu Mohammed al-Julani, samarbeidet med lokale grupper eller utviklet seg fra deler av Al Qaeda og IS. Al-Julani har selv vært aktiv i lokale Al-Qaeda fra 2003 til 2016, og IS fra 2006 til 2012. Siden den gang, særlig siden 2022, har Al-Julani og forskjellige grupper forsøkt å distansere seg fra slike assosiasjoner. Det er uklart om det har forekommet en reell ideologisk endring eller opportunistisk ‘rebranding’. Det vi vet i mellomtiden er at US-ambassadøren i Syria James Jeffrey kaller Al-Julani et “asset” for den amerikanske strategien i Syria. Når spurt om Israelske aggresjoner mot Syria i et intervju med Channel 4, gav HTS-talspersonen Obeida Arnaout kun vage svar og nektet å fordømme angrepene. Samme talsperson stilte også til intervju med den israelske tankesmien Center for Peace Communications, og distanserte eksplisitt opprørene i Idlib og Aleppo fra palestinske motstandsaktiviteter, inkludert Al-Aqsa floden fjorårets 7. oktober. Midlertidig diskuterer US-politikere å fjerne $10 millioner dusøren på Al-Julani, og mediene forsøker åpenbart å fargelegge ham og bevegelsen på en positiv måte. Det sies dessuten at den nye syriske regjeringen kommer til å gå bort fra en statlig kontrollert økonomi og vil bygge vennlige relasjoner med vesten. Dette skjer mens HTS fortsatt er terrorlista av USA og EU. 

FSA, i noe motsetning til HTS, har mottatt veldokumentert direkte støtte fra en rekke imperialistiske land; hovedsakelig fra Tyrkia, som er en tett alliert av USA (som selv har støttet enkelte faksjoner av opprørstyrker). Storbritannia, Frankrike, og Tyskland har også trent og forsynt opprørere. Den israelske statsministeren Netanyahu viste tilfredshet med den nye situasjonen i Syria, som han kaller en “flott mulighet”. 

Kuppet samsvarer tidsmessig med Russlands pågående krig med Ukraina og Israels krig mot Hezbollah i Libanon, hvormed to av Assads støttespillere ikke var klare til å hjelpe til mot en spontan offensiv fra den syriske opposisjonen. Gunstig for opposisjonen, for vestlige imperialisters konkurranse med russisk imperialisme – og særlig for Israel.

Fronten mot Libanon har nemlig vært blandet for Israel. Betydelige skader ble påført Hezbollahs kapasitet til å forsvare mot Israelsk invasjon og andre territorielle overgrep, og lederfiguren Hassan Nasrallah ble myrdet, hvoretter det sies at organisasjonen skal ha slitt noe med innføringen av nytt lederskap. Samtidig har Israel selv tatt betydelige skader fra konfrontasjonen, og ble møtt med missilangrep fra Iran og Yemen som unngikk berømt-beryktede ‘Iron Dome’. Disse traff midt i Tel Aviv og traff strategiske mål, og ble fyrt av i reaksjon mot både det pågående folkemordet mot palestinerne og en ekspansjonistisk bunn offensiv mot Libanon. Konfrontasjonen med Hezbollah mislyktes alt i alt å oppnå sine oppgitte ambisjoner om å innta betydelige mengder libanesisk jord. En “våpenhvile” (Israel fortsatte å bombe Libanon i flere dager etterpå) ble innført, og Israel skiftet blikk i mellomtiden gjennom Golanhøydene mot Assad. 

Det ville vært feil og potensielt farlig å ukritisk støtte opprørere som har støtte fra en hel rekke imperialistiske land, inkludert verstingene Israel og USA selv. Vi oppfordrer til å kritisk vurdere eksemplene til Afghanistan, Irak, og Libya, som alle var offer for både indirekte, gjennom proxy, og direkte US-imperialistiske intervensjoner. Disse landene og Syria er selvsagt ikke de samme, men imperialismen er det.

Et deklassifisert amerikansk regjeringsskriv fra 2015 deler noen brutalt ærlige innblikk som samsvarer med oppgitte israelske objektiver med de aktuelle operasjonene. Dokumentet beskriver et par forskjellige men sammenhengende hensikter med involvering i Syria:

1. Syria har hittil vært en livsviktig transportrute for forsyning og trening av grupper som har tatt til motstand mot Israel i selve Syria, og Libanon og Palestina. Med det markerer avsettelsen av Assad sitt regime, en uviss fremtid for Hezbollah og hele Libanon, som gjentatte ganger har vært offer for israelsk invasjon og for mange sionistiske fanatikere allerede er del av ‘Greater Israel’ – sionistenes ‘Lebensraum’. Ikke minst markerer det en uviss fremtid for den palestinske motstanden, da vi ikke vet hvordan maktovertakelsen i Syria vil påvirke støtten deres. Så langt har HTS distansert seg fra den palestinske motstanden, og palestinske marxistiske PFLP stiller seg skeptisk til opprørerne.
2. Kun timer etter maktovertakelsen åpnet Israel en ny invasjon på Quneitra (Syria) gjennom Golan-høydene. De vil opprette nye “buffer zones” som de vil annektere og bruke til å skape en ny front mot et svekket og isolert Hezbollah, som – man kan tenke om dem hva man ville – har vært en essensiell partner for den palestinske motstanden og en essensiell del av den regionale anti-sionistiske og imperialistiske motstanden. Hvordan de syriske opprørsgruppene vil posisjonere seg mot Israels pågående invasjon er uklart, men det er ingen hemmelighet at de er mer tilbøyelige til ‘nøytralitet’ eller ‘fred’ med Israel enn Assad var. Et sannelig fritt Syria virker en hard kamp unna. 
3. Involveringen i Syria handler også om selve Iran og deres atomkapasiteter. Iran besitter per i dag ingen atomvåpen, men de sies av US-amerikanske Council on Foreign Relations å drive med atomforskning og å være i stand til å produsere atomvåpen på kort tid om lederne skulle autorisert det. Frykten for utviklingen av et Iransk atomvåpenprogram har tjent som forsvar eller demper på israelsk eskalering. Frykten handler om at iranske atomkapasiteter vil oppfordre Saudi-Arabia eller Egypt til å utvikle atomvåpen-arsenal og dermed true Israel sitt atom-monopol i regionen. Monopolet beskytter Israels evne til å gå til angrep på hovedsakelig palestinske, libanesiske og syriske områder. Det betyr: mister Israel monopolet, kan de ikke angripe anti-sionistisk motstand i regionen like effektivt – og det vestlige borgerskapet som har investert i området, Israel, og hele US-imperialismens interesser sin eksistens er i fare. 
4. Grunnene til at USA ikke har tatt til orde for å styrte Assad selv er flere, men enkle.
   
   • For det ene er all krig økonomisk krevende, og noe imperialister i moderne krigsføring helst unngår når de har muligheten til det – ikke minst når det finnes lokale beredskaper til å kjempe, som kan utnyttes (tenk Ukraina). Ikke minst, så er ikke US-befolkningen like entusiastisk om å sende fotsoldater til utlandet som politikerne selv, så bakkeoperasjoner i Syria hadde trengt en grundig propaganda-kampanje for å skape et generelt samtykke for operasjoner.
   • For det andre må USA alltid vurdere mulig russisk reaksjon på sine handlinger. Selv som verdens største imperialistiske makt, er ikke USA overmektig og allvitende; de må vurdere risikoen til potensielle direkte konfrontasjoner med sine imperialistiske rivaler. Med Syria underlagt russisk imperialisme frem til nylig, er det uklart hvordan reaksjonen på direkte aggresjon hadde sett ut. Russland har derimot brukt mye ressurser på en gammeldags erobringskrig og imperialistisk drakamp mot vestlig maktovertakelse i Ukraina og har sannsynligvis ikke kapasiteten til ta tiltak i Syria for øyeblikket, for å fremme sine interesser der. Selv om Russland ikke var i krig i Ukraina for øyeblikket, er det ikke klart om de kunne mobilisert tilstrekkelig for å beskytte sine egne interesser i Syria. NATO-intervensjonen i Kosovo på 90- og det tidlige 2000-tallet antyder dette. Russland har reelle etniske og politiske forbindelser til Serbia, men unnlot å ta til mer enn ord, i svar til bombingen av landet.

Hva avsettelsen til Assad vil bety for Syria og Midtøsten på lang sikt er ikke godt å si akkurat nå. For det første vil det oppstå store maktvakuum i Syria, og rivaliserende faksjoner kommer sannsynligvis til å streve for å fremme sine innflytelser. Blant disse faksjonene vil det være sanne folkelige og demokratiske krefter som vil kjempe for Syrias uavhengighet og selvbestemmelse, men også reaksjonære og opportunistiske krefter som vil forsøke å fylle maktvakuumet med sine egne antidemokratiske forestillinger om hvordan landet bør styres. Da sistnevntes interesser forutsetter et destabilisert, muligens til og med balkanisert Syria, vil de sistnevnte motta støtte fra land som Tyrkia, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, og USA – slik som allerede er tilfellet. Deres interesser samsvarer nesten alltid med israelske. Strategisk for interessene deres vil bli ødeleggelsen av landets infrastruktur, som Israel er godt i gang med å bombe allerede; 80% av den syriske hærens militære utstyr sies å ha blitt ødelagt så langt. Ødeleggelsene kommer til å skape et lukrativt marked for et Syria som ikke kommer til å ha noe annet valg enn å kjøpe sine reparasjoner fra imperialistene – eller som vil få en regjering som er åpen for og ønsker dette, slik HTS antyder. Syrernes legitime ønske om og krav til opprør og revolusjon blir utnyttet av imperialistene for å legge grunnlaget til imperialistisk utbyttelse av landets ressurser – samtidig som de samme landene truer med å bortvise syrere i asyl mot sin vilje.

Det er også sannsynlig at imperialistene, slik de gjorde i Afghanistan og Irak, vil forsøke å tenne konflikter mellom religiøse og etniske linjer for å forhindre beredskap til å forsvare landet mot imperialistisk innblanding. Tidlige tegn på forfølgelse av etniske minoriteter og annen sekteristisk vold synes allerede under opprørernes lederskap, og et stort spørsmålstegn oppstår i AANES (Autonomous Administration of North and East Syria, også kjent som Rojava). Tyrkia har i årevis forsøkt å ødelegge selvstendigheten deres og gått til angrep mot regionen, ofte under påskuddet at de skulle bekjempe IS. Sannheten er derimot at kurderne i regionen bekjempet både IS og Tyrkia samtidig. Fremtiden til AANES og andre nasjoners og minoriteters evne til selvstyre i Syria er uviss.

Til sist er det også verdt å legge til at Assad, selv med Syria som komponent av AoR, var en byråkratborgerskapelig opportunist og trøbbelmaker, og ingen evnet motstander amerikansk eller annen imperialisme, i sin regjeringstid hovedsakelig underordnet den russiske imperialismen. Selv begrenset i muligheter, kunne regimet hans innført reformer for å, om ikke dempe, så i det minste ikke betenne nasjonal misnøye. Til slutt, dels begrenset av de egne historiske materielle omstendighetene, men ikke minst grunnet egen tyranni, førte han et regime som ikke var egnet til å langsiktig forsvare mot imperialismen. Syrias befolkning kommer dessverre til å bøte for styringen hans selv når regimet hans er borte. Han blir stående som eksempel på hvorfor den sanne anti-sionistiske motstanden er folkets og dens bevegelser, og ikke de borgerskapelige politikerne sine som forutsetter nasjonalt forsvar sine egne og handelsklassens privilegier.

Vi håper at de mange millioner syrere og andre som har lidd under [Assads] brutale regjering føler noe fred, rettferdighet og forsoning, og at avsettelsen vil inspirere til å fortsette kampen for et fritt Syria. Samtidig er det viktig at bevegelsen fortsetter å utvikle seg til en som er bevisst anti-imperialistisk, og ikke en av overfladisk solidaritet som ikke henger sammen med det helhetlige og politiske.