Fra nakba-diskursen til frigjøringsprosjektet

— Khaled Barakat

Hvert år, når den femtende mai nærmer seg, vender Palestina tilbake til verdens hukommelse som et åpent sår siden 1948. Bilder av fordrivelse, massakrer, ødeleggelse av palestinske landsbyer og opprykning av folk fra deres land gjenopplives under et navn og et slagord som har blitt godt forankret i politisk og mediemessig diskurs: «Nakba». Likevel er spørsmålet som er verdt å diskutere i dag dette: Er dette uttrykket alene fortsatt i stand til å formidle naturen til den historiske fasen som det palestinske folket lever gjennom? Og tjener det palestinsk, arabisk og internasjonal frigjøringsbevissthet, eller har det i stedet kommet for å begrense den palestinske saken innenfor rammen av tragedie, offerrolle og humanitær katastrofe?

[Her] er det verdt å stoppe opp ved de intellektuelle røttene til selve begrepet «Nakba». Da den syrisk-arabiske tenkeren Konstantin Zureiq myntet dette begrepet i sin berømte bok fra 1948, Betydningen av katastrofen, mente han ikke bare hva som hadde rammet det palestinske folket. Han snakket snarere om «arabernes katastrofe i Palestina» – det vil si det historiske, politiske og sivilisasjonsmessige nederlaget som den offisielle arabiske orden og arabiske eliter led i hendene på det sionistiske prosjektet og vestlig kolonialisme.

Herfra fremkommer behovet for å gjenopprette hensynet til et politisk og kamporientert konsept som ble tatt i bruk av kreftene i den palestinske revolusjonen etter lanseringen av den samtidige fedayeen-bevegelsen på 1960-tallet: navnet «Dagen for palestinsk kamp», sammen med slagordet «Internasjonal uke for solidaritet med det palestinske folket og deres umistelige rettigheter». Disse navnene var ikke bare språklige erstatninger; snarere uttrykte de en historisk overgang i det palestinske folkets bevissthet om seg selv, fra posisjonen til et rammet offer til posisjonen til et kjempende folk som fører en langvarig folkekrig og en kamp for frigjøring og tilbakekomst.

Her er det verdt å stoppe opp ved de intellektuelle røttene til selve begrepet «Nakba». Da den syrisk-arabiske tenkeren Konstantin Zureiq myntet dette begrepet i sin berømte bok fra 1948, Betydningen av katastrofen, mente han ikke bare hva som hadde rammet det palestinske folket. Han snakket snarere om «arabernes katastrofe i Palestina» – det vil si det historiske, politiske og sivilisasjonsmessige nederlaget som den offisielle arabiske orden og arabiske eliter led i hendene på det sionistiske prosjektet og vestlig kolonialisme.

Fra denne vinkelen var Zureiq korrekt og nøyaktig i sin karakterisering; Nakba var ikke bare tap av land, men et uttrykk for en omfattende arabisk manglende evne som tillot etableringen av den sionistiske enheten på Palestina og fordrivelsen av dens folk. Den palestinske nasjonalbevegelsen, spesielt etter lanseringen av den samtidige palestinske revolusjonen, forsøkte imidlertid å bevege seg utover tilstanden til «Nakba» som en tittel på nederlag, mot å omdefinere palestineren som bærer av et prosjekt for motstand og frigjøring, ikke bare offer for en historisk katastrofe. Derav kom vektleggingen av konseptet «Palestinsk kampdag» som et uttrykk for overgangen fra nederlagets æra til æraen med militant handling og historisk initiativ.

Å gjenopplive bruken av navnet «Dagen for palestinsk kamp» i dag har også en viktig politisk betydning i møte med forsøk på å avvikle den palestinske saken og redusere den til kun et humanitært spørsmål eller et hjelpespørsmål. Den palestinske saken er ikke en flyktningkrise som trenger hjelp, men saken til et folk som kjemper en kamp for nasjonal frigjøring mot et nybygger-kolonialt prosjekt støttet av vestlige imperialistmakter.

Den palestinske nasjonalbevegelsen, spesielt i sin revolusjonære oppstigning etter nederlaget i 1967, forsto at det å redusere Palestina utelukkende til «Nakba» medførte en politisk og moralsk fare. Nakba er en beskrivelse av en historisk hendelse som fant sted i 1948; Palestina er imidlertid en pågående sak og en åpen kamp mot det sionistiske nybygger-koloniale prosjektet. Derfor ble det lagt vekt på å transformere den femtende mai til en anledning for politisk, folkelig og revolusjonær mobilisering, og bekrefte at det palestinske folket verken hadde blitt beseiret eller forsvunnet, men hadde reorganisert seg i flyktningleirene, på motstandsarenaene og i bevegelsene til studenter, arbeidere og fedayeen, og blitt en historisk kraft som kjempet for frigjøring.

Enhver som leser revolusjonær litteratur, palestinsk politisk tankegang og skriftene til fedayeen-organisasjonene under fremveksten av den samtidige palestinske revolusjonen, vil oppdage at den femtende mai ikke bare var en «Nakba-jubileum», men en internasjonal anledning med navnet «Internasjonal uke for solidaritet med det palestinske folket og deres umistelige rettigheter». Dette konseptet var knyttet til en palestinsk, arabisk og internasjonal visjon som betraktet Palestina som en omfattende årsak til nasjonal og menneskelig frigjøring, ikke bare et humanitært spørsmål knyttet til flyktninger eller krigens resultater. Dette konseptet begynte imidlertid gradvis å avta med fremveksten av det politiske bosetningsprosjektet og overgangen fra diskursen om omfattende frigjøring til diskursen om den «palestinske staten» innenfor de betingelsene som den eksisterende internasjonale orden påla.

I denne sammenhengen ble 29. november, årsdagen for FNs deling av Palestina, utstedt i 1947, institusjonalisert som «den internasjonale dagen for solidaritet med det palestinske folket». Ironien her er at denne datoen ikke er knyttet til det palestinske folkets vilje eller deres kamp, men til en internasjonal beslutning som legitimerte delingen av Palestina og ga den sionistiske bevegelsen internasjonal anerkjennelse for å ha etablert en kolonial enhet på det historiske Palestina. Derfor betyr det å gjenopprette den femtende mai som «dagen for palestinsk kamp» også å gjenopprette det politiske kompasset som knytter internasjonal solidaritet til ideen om frigjøring og tilbakekomst, ikke til logikken bak deling og bosetting.

Palestina har aldri bare vært et lokalt eller isolert humanitært spørsmål; det har alltid utgjort et globalt symbol i møtet med kolonialisme, rasisme og dominans. Historisk sett var den palestinske revolusjonen knyttet til frigjøringsbevegelser i Afrika, Asia og Latin-Amerika, og til folks kamp mot apartheid, kolonialisme og okkupasjon

Forskjellen mellom de to uttrykkene er ikke overfladisk. «Nakba» refererer til katastrofe og nederlag, mens «Dagen for palestinsk kamp» refererer til motstand, kontinuitet og folkelig vilje. Det første fokuserer på hva kolonialismen gjorde mot det palestinske folket, mens det andre fokuserer på hva palestinere gjør for å konfrontere og rive opp kolonialismen med roten. Mellom de to diskursene ligger en dyp forskjell i konstruksjonen av politisk bevissthet, spesielt blant de nye generasjonene i Palestina og diasporaen.

Dette betyr ikke å avskaffe karakteriseringen av Nakba eller redusere dens historiske betydning, men snarere å gjenopprette den til sin rette kontekst. Nakba er ikke et frossent minne som sluttet i 1948; det er en pågående kolonial prosess som strekker seg over mer enn syv tiår. Men å konfrontere denne pågående Nakbaen kan ikke oppnås utelukkende ved å gråte over fortiden eller gjenoppleve scener med fordrivelse. Det krever å fremheve veien til folkelig og væpnet motstand, fangenes standhaftighet, folkets opprør, flyktningenes forpliktelse til retten til å vende tilbake og den voksende internasjonale solidariteten med Palestina.

Å gjenopplive bruken av navnet «Dagen for palestinsk kamp» i dag har også en viktig politisk betydning i møte med forsøk på å avvikle den palestinske saken og redusere den til kun et humanitært spørsmål eller et hjelpespørsmål. Den palestinske saken er ikke en flyktningkrise som trenger hjelp, men saken til et folk som kjemper en kamp for nasjonal frigjøring mot et nybygger-kolonialt prosjekt støttet av vestlige imperialistmakter. Derfor er språket som brukes for å beskrive saken ikke en sekundær sak; det er en del av kampen om bevissthet og historisk fortelling.

På samme måte bekrefter gjenoppretting av konseptet «Den internasjonale uken for solidaritet med det palestinske folket og deres umistelige rettigheter» den internasjonalistiske dimensjonen av den palestinske saken. Palestina har aldri bare vært et lokalt eller isolert humanitært spørsmål; det har alltid utgjort et globalt symbol i møtet med kolonialisme, rasisme og dominans. Historisk sett var den palestinske revolusjonen knyttet til frigjøringsbevegelser i Afrika, Asia og Latin-Amerika, og til folks kamp mot apartheid, kolonialisme og okkupasjon.

I lys av de forandringene som utspiller seg i dag, fremveksten av globale folkelige solidaritetsbevegelser med Palestina, og gjenopplivingen av slagordet «Fra elven til havet», synes behovet for nok en gang å presentere den femtende mai som en dag for kamp, konfrontasjon og global folkelig mobilisering, og ikke bare en anledning til sorgtragedie. For til tross for massakrer, beleiring, folkemord og fordrivelse fortsetter det palestinske folket å gjøre motstand, og Palestina fortsetter å produsere nye former for standhaftighet og kamp.

Å gjenopprette navnet «Dagen for palestinsk kamp» og oppfordre til «frigjøring av Palestina fra elven til havet» er ikke bare nostalgi for litteraturen om den palestinske revolusjonen på 1970-tallet. Det er et forsøk på å koble nåtiden til røttene til det palestinske frigjøringsprosjektet, og å gjenopprette forståelsen av at Palestina ikke bare er et spørsmål om minne, men også et spørsmål om fremtiden. En fremtid smidd gjennom folkelig kamp, motstand, organisering og kollektiv vilje, ikke gjennom overgivelse til logikken om permanent nederlag.

Av denne grunn må den femtende mai presenteres som en dag for å fornye løftet til Palestina, tilbakekomst og frigjøring, og som en dag for å bekrefte at Nakba ikke brakte en ende på det palestinske folket, men snarere lanserte en av de lengste nasjonale frigjøringsbevegelsene i moderne tid.