Kamerater,

Siden Trumps gjenvalg denne uken har det stilt seg noen spørsmål hva betydning dette vil ha for Palestina og utviklingen til såkalte liberale demokratier. Jeg vil forsøke å hjelpe forstå situasjonen.

For det første vil jeg klargjøre at det vil bety langt mindre enn det kan virke som. Med det mener jeg ikke at den nye administrasjonen ikke ville finne på sprøtt, men at hva enn som vil skje ikke blir på grunn av bare Trump eller Republikanerne.

Jeg oppfordrer til at vi tar et blikk på utviklingen til amerikansk politikk, og særlig utenrikspolitikk. Noen argumenterer at Harris var en bedre kandidat enn Trump fordi han hvert fall vil fortsette folkemordet. Et slikt syn ser bort fra at ingenting antyder at demokratene har en annen hensikt. Tvert imot deler de samme hensikt som republikanerne, og har enda mer til felles.

…[for] Hitler var lite original med noen av sine syn. Han dro inspirasjon fra US-bosetternes folkemord mot de første nasjoner da han la ut «Lebensraum»-planen, raseskillet mellom hvite bosettere og afroamerikanere som inspirasjon for systematisk diskriminering mot jøder, Roma, slaviske og andre ikke-Tyske diaspora, og inspirasjon fra amerikansk korporatisme i danningen av den Tyske nasjonalstatens krigsindustri.

Folkemordet i Palestina er nemlig ikke det eneste USA, uavhengig av hvem som er president, er til dels eller fullt skyldig i. Vi er nødt til å minne på vedvarende folkemord i Kongo, hvor antall døde siden 1994 ligger over millioner, og i Sudan, hvor vi mangler tall, men har visst en stund at 40 millioner er forflyttet og over 25 millioner i fare for umiddelbar død gjennom sult.
Saudi Arabias folkemord mot Yemen og Marokkos kolonisering av Vest-Sahara har også sterk støtte fra USA – og dette er bare få eksempel fra etter 2000-tallet.

Flere andre land er aktivt underlagt dødelige amerikanske kvelertak, som Cuba og Venezuela som møter sanksjoner for å våge å prøve å følge sine egne nasjonalinteresser. Puerto Rico er enda offer for en brutal militær okkupasjon og annektering, og Hawaii blir enda forsøkt assimilert og urfolkets tradisjoner utslettet. Haiti er gang på gang offer for US-finansierte statskupp og US-finansiering og bevæpning av kontrarevolusjonære bandittgjenger. Honduras, sist offer for amerikansk-backet statskupp i 2015, skal heller ikke våge å ta vare på sitt eget folk sin velferd eller i det hele tatt rettigheter.

Alle disse krisene tjener hensikten å sikre US-imperialistiske interesser, og ingen av disse krisene har demokratene noensinne hatt planer om å gjøre noe med. Hvorfor skulle det vært annerledes Gaza?

Heller ikke i USA selv har Demokratene gjort en innsats for å beskytte noen sine rettigheter, slik enkelte påstår. Verken Obama eller Biden kodifiserte Roe v. Wade mens de hadde muligheten, og da ble den reversert. Antallet fengslede i USA – nær 2 millioner – har økt under demokratisk styre lik som republikansk. Antallet amerikanske militærbaser verden rundt har økt, uansett regjering, med bl.a. 8 nye planlagt i Norge. Da Harris ble spurt om transindivider burde ha rett til kjønnsbekreftende behandling, svarte hun ikke mer enn at loven burde følges.
Det høres for meg ikke ut som et ja. Store korporasjoner, selv om det er klart disse foretrekker republikanerne, har sett rekordgevinster uansett hvem som sitter i regjering. Noen frykter for miljøet under Trump-regjering – jeg mener vi burde frykte for miljøet uansett hvem som er president.

…Og det er nettopp [der] vi har USA. Ikke som et land hvilket sitt demokrati vi nå må frykte for, men som en aldri-vært-demokratisk imperialistisk overgriper, ansvarlig for undertrykkingen til hundrevis av millioner mennesker verden rundt.

 

[I dette] skiller ikke Harris seg fra Trump, eller demokratene fra republikanerne. Den ene var ikke en bedre kandidat enn den andre, men begge en trussel for menneskeliv over hele verden og fascistiske representanter for US-imperialismens interesser. Det er ikke noe mer grunn å bekjempe deres innflytelse i dag enn det allerede var i går.

Trump er ikke fremkalleren av US-fascisme, men et symptom av den. Det er ikke slik at USA bare har vist fascistiske tendenser mellom 2016 til 2020, etterpå visst ingen under Biden, og nå garantert på full guffe etter Trumps gjenvalg. Sannheten er at fascistiske tendenser i USA kan observeres i lang tid tilbake, fordi den har eksistert like lenge som landet.

Fascistiske tendenser har vist seg under Bush, under hvem sin administrasjon hele Amerika ble oppfordret til å sette all uenighet seg imellom til side for nasjonens gode, i forbindelse med den såkalte krigen mot terror. For mange var det mye uklarhet rundt invasjonen av Afghanistan, da regjeringen deres tilbudte å samarbeide om å utlevere Bin Laden, og enda mer omstridte var invasjonen av Irak, som hadde et så illegitimt grunnlag at Bush måtte avsette den i nesten 2 år for å samle nok godkjenning innenlands som fra utenlandske allierte. Det hadde derimot lite å si, for politikken hans skulle tros på og ikke forstås.  Helt i tråd med Mussolinis ordtak: «credi, obbedisci, combatti», eller «tro, adlyd, kjemp», eller Hitlers «Führerprinzip» – «Lederprinsipp».

Fascistiske tendenser viste seg under Reagan også, som i løpet av sitt presidentskap overså en av de mest voldsomme eskaleringene i fengselspolitikk i nyere amerikansk historie. I 1984 ble obligatoriske minstestraff innført. Ti år etter han først ble valgt til president, hadde antallet fengslede økt fra litt over en halv million til over en million, og latterlige lovgivninger som rettferdiggjorde fengsling for småforbrytelser ble iverksatt. Lovene slo naturligvis i hovedsak ut på marginaliserte grupper som afroamerikanere, første nasjoner og latinamerikanere som systematisk tvinges til fattigdom og kriminelle måter og midler.
Hensikten med dette var og er å fremheve raseskillet fremfor klasseskillet, og hindre fremveksten av klassebevissthet.

Den nådeløse grensepolitikken som noen tilegner Trump, men som også Harris stilte til valg med, eksisterte allerede under Roosevelt sin demokratiske administrasjon på 30-tallet. Eisenhower sin demokratiske administrasjon på 50-tallet overså deporteringen av over 1,3 millioner meksikanere. Den brutale behandlingen av deporterte ble rettferdiggjort med rasistisk hets som inkluderte retorikk og stereotyper om Meksikanere som uansvarlige, late, snyltere, tyver, skitne og sykespredere – ikke ulik Hitlers retorikk om jøder, romfolk og slaviske folkegrupper.

Alt av demokrati vi kjenner til i dag er resultat av massenes kamp for demokrati. Ingen slaver har oppnådd friheten sin ved å stemme for den. Kvinners trinn mot likestilling, for eksempel i det hele retten å stemme, har de kjempet for selv. Skeives rettigheter har skeive kjempet for selv. Nasjoner som tidligere har vært kolonisert har i de fleste tilfeller kastet ut kolonialistene selv, med makt og ikke ved å stemme på det. Solidarisk danning og organisering, og arbeideropprør og generell streik er det som har brakt arbeidere 8-timers arbeidsdagen, minstelønn, rett til helg og ferie, og trygge arbeidsforhold. 

At jeg i det hele drar sammenligninger mellom USA og Tysk fascisme kan virke urettferdig og ahistorisk, for Hitler var lite original med noen av sine syn. Han dro inspirasjon fra US-bosetternes folkemord mot de første nasjoner da han la ut «Lebensraum»-planen, raseskillet mellom hvite bosettere og afroamerikanere som inspirasjon for systematisk diskriminering mot jøder, Roma, slaviske og andre ikke-Tyske diaspora, og inspirasjon fra amerikansk korporatisme i danningen av den Tyske nasjonalstatens krigsindustri.

Dog gikk inspirasjonen begge veier og mye av nazi-metodikk, særlig militært, ble absorbert av USA etter andre verdenskrig. Søk gjerne opp alle nazistene som fikk nye stillinger som vitenskapsmenn i USA eller som ledere i NATO.

Og det er nettopp der vi har USA. Ikke som et land hvilket sitt demokrati vi nå må frykte for, men som en aldri-vært-demokratisk imperialistisk overgriper, ansvarlig for undertrykkingen til hundrevis av millioner mennesker verden rundt.

I dette skiller ikke Harris seg fra Trump, eller demokratene fra republikanerne. Den ene var ikke en bedre kandidat enn den andre, men begge en trussel for menneskeliv over hele verden og fascistiske representanter for US-imperialismens interesser. Det er ikke noe mer grunn å bekjempe deres innflytelse i dag enn det allerede var i går. Ikke minst skal ikke US-borgere, og ikke vi heller satse på politikere for demokratiske seire.

Alt av demokrati vi kjenner til i dag er resultat av massenes kamp for demokrati. Ingen slaver har oppnådd friheten sin ved å stemme for den. Kvinners trinn mot likestilling, for eksempel i det hele retten å stemme, har de kjempet for selv. Skeives rettigheter har skeive kjempet for selv. Nasjoner som tidligere har vært kolonisert har i de fleste tilfeller kastet ut kolonialistene selv, med makt og ikke ved å stemme på det. Solidarisk danning og organisering, og arbeideropprør og generell streik er det som har brakt arbeidere 8-timers arbeidsdagen, minstelønn, rett til helg og ferie, og trygge arbeidsforhold.