Det eksisterer en omfattende intellektuell labyrint som hjemsøker vestlige intellektuelle. Den fremstiller palestinerne som “nødvendige og uunngåelige ofre”, og gjør dem synlige bare som arkiverte fotnoter i enda et effektivt bosetterkolonialistisk prosjekt. Er det ikke underlig at den sympatien som vises for palestinerne, ser ut til å stå i direkte forhold til deres antatte manglende evne til å konfrontere det ensrettede koloniseringsmaskineriet? Det ligger en skjult tilfredsstillelse i å betrakte denne tragiske fortellingen på avstand. Israels vedvarende overtak fungerer som en kraftfull katalysator for vestlige intellektuelles sympati, en slags pseudo-solidaritet som hvisker til palestinerne: «Vi er med dere, men kun så lenge dere forblir tragiske ofre som synker verdig inn i deres eget avgrunn.»

For disse intellektuelle er det en trygghet i dette: den palestinske erfaringen, så hjerteskjærende som den er, forblir et komfortabelt fjernt skue å betrakte. Som et resultat blir reaksjonene forutsigbart splittet når palestinere våger å gjøre opprør – med mer enn steiner – og utfordrer deres påtvungne skjebne etter år med undertrykkelse. De samme intellektuelle som gråt over palestinernes lidelser, blir nå revet mellom sympati og fordømmelse. Mange blir moralske-politimenn, som raskt hever fordømmelsens batong, men enda viktigere, adopterer uten motstand Israels feige, sensasjonelle versjon av hendelsene 7. oktober i det såkalte Gaza-området (de israelske bosetningene som grenser til Gaza).

“…det spiller ingen rolle om motstanden kun retter angrep mot militære mål. Sivile og sivil infrastruktur er alltid mål for israelske innmarsjer, hver av dem med uforholdsmessig og knusende styrke i henhold til Dahiya-doktrinen”.

Den kollektive stemmen, som en gang resonerte med sympati, gjenlyder nå med advarsler mot de undertryktes vrede, som de sier er barbarisk, primitiv, og vekker høyreekstrem fascisme. Når noen våger å tale mot denne retorikken, blir de utsatt for en heksejakt som har til hensikt å gjøre et eksempel av dem og skremme resten til taushet.

Vi hører media og offentlige skikkelser si: “Hvis bare de palestinske krigerne hadde begrenset sine angrep til rent militære mål.” Men vi må ta et steg tilbake her: under Israels 2006-innmarsj i Libanon, forsvant skillet mellom sivile og militære mål raskt, og over 1200 sivile ble drept. Men hva reagerte Israel på? Angrepet på en israelsk militærenhet, faktisk. Tilsvarende utløste kidnappingen av korporal Gilad Shalit i Gaza i 2006 et militært svar hvor over tusen sivile ble drept i umiddelbar gjengjeldelse. Så det spiller ingen rolle om motstanden kun retter angrep mot militære mål. Sivile og sivil infrastruktur er alltid mål for israelske innmarsjer, hver av dem med uforholdsmessig og knusende styrke i henhold til Dahiya-doktrinen.

Skal palestinere ganske enkelt akseptere den forhåndsbestemte skjebnen lagt ut for dem av intellektuelle i Vesten? Men palestinerne ønsker og kjemper for en verden som inkluderer dem og alle andre. Du kan sørge over dem, hvis du vil, eller la være. Du kan fordømme dem, eller ikke. Det er ikke som om de ikke har hørt alle disse fordømmelsene før.

Den palestinske akademikeren og journalisten Abdaljawadi Omar skriver om Shaheed Yahya Sinwar —

Militæruniformen, keffiyehen rundt ansiktet, hans siste stand — alt dette inneholdt essensen av Sinwars siste øyeblikk. Her var en leder som ikke falt på grunn av presis etterretning eller ble fanget i en mørk tunnel omringet av fanger, slik Israel vil ha oss til å tro, men ble drept i kamp mens fiendene hans, i frykt for sine egne liv, skjøt tanksgranater på ham fra avstand i stedet for å møte ham ansikt til ansikt mens han sto mot deres droner og maskiner.

Kontrasten kunne ikke vært mer slående når vi sammenligner israelske og palestinske ledere. Israelske ledere kjemper for politisk overlevelse, og pakker sine ambisjoner inn i retorikken om en eksistensiell krig, mens palestinske ledere kjemper med nebb og klør, forankret i jorden under sine føtter, kastende pinner mot droner. Israelske ledere vever retorikk på trygg avstand, mens palestinske ledere blør på frontlinjene. Israelske ledere sender sine sønner til fjerne land, trygt over havet, mens palestinske ledere ofrer seg selv og sine familier, uten annet tilflukt enn motstandens løfte.

Abdaljawadi Omar

En viktig lærdom verden må erkjenne er at den palestinske kampen er flergenerasjonell; den vedvarer uavhengig av de umiddelbare utfallene. Palestinerne vil fortsette å finne sprekker å utnytte, smi nye veier, etablere organisasjoner og mobilisere sine kulturelle, sosiale, økonomiske og teknologiske ressurser for å gjenerobre sitt land. Det finnes en ukuelig vilje til å fortsette, selv når det ser ut som tidevannet snur mot dem eller når nederlag synes å bli systematisk. Det eneste svaret på denne utrettelige kampen er rettferdighet. Faktisk er den nåværende konflikten et betydningsfullt og avgjørende øyeblikk i denne vedvarende kampen, og det vil være en markør for hva som kommer på lang sikt.