Etter 18 måneder i fengsel, den 5. februar, ble seks Palestine Action aktivister – kjent som The Filton 6 – frikjent for grovt innbrudd i 2024 på den israelske forsvarsselskapet Elbit Systems sin fabrikk i Filton Bristol, da juryen ikke avsa noen skyldige dommer.

Onsdag 11.feb ble Mohammed Khatib — koordinator for Samidoun Prisoners Network i Europa — endelig løslatt fra varetekt i Heraklion på Kreta. Han var arrestert og fengslet da han ankom Heraklion for å holde et innlegg på et arrangement organisert av det palestinske folkets forsamling om de palestinske fangene, sammen med den løslatte fangen Abdel-Nasser Issa.

Fredag 13. februar fastslo Englands High Court at den britiske regjeringens erklæring av Palestine Action som en terrororganisasjon og det påfølgende forbudet er «ulovlig».

Huda Ammori, medgrunnlegger av Pal Action, hyllet det som en «monumental seier både for våre grunnleggende friheter her i Storbritannia og i kampen for frihet for det palestinske folket, som opphever en beslutning som for alltid vil bli husket som et av de mest ekstreme angrepene på ytringsfriheten i nyere britisk historie». Dommen innebærer også at de rundt 3000 arrestasjonene utført av politiet – som i stor grad inkluderte eldre borgere av svært høy alder – skal oppheves.

It should never have come to genocide and it should never have come to mass incarceration. However, a fortunate corollary of the fact that so many similarities exist between conditions of imprisonment and occupation under Israel is that the same strategies of resistance can be applied to both struggles.

In helping to free Palestine we challenge the fallacious logic that prison is a viable solution to social problems. Equally, in striving towards prison abolition, we commit ourselves to fighting for a world in which no one can strip any other being of their liberty.Madeline Norman“The Filton 6”, Palestine Action

Det som skjer i Gaza, er ikke et spørsmål om konkurrerende narrativer eller motstridende påstander. Det er en folkemordshandling, helt enkelt. Palestinsk blod er ikke, og kan ikke betraktes som, et spørsmål om mening. Og de som har medvirket til å utgyte dette blodet gjennom støtte, våpenleveranser eller politisk dekning, er medskyldige i forbrytelsen. Likevel skjuler våre regjeringer dette bak kald terminologi og nøye-orkestrerte uttalelser.

Våre regjeringer nøler ikke med å forfølge og straffe unge aktivister som bryter seg inn i fabrikker og anlegg som er involvert i å støtte Israels krigsmaskin, inkludert steder knyttet til militære forsyningskjeder og luftvåpenbaser. De behandles som trusler mot nasjonal sikkerhet, mens den virkelige trusselen forblir den fortsatte strømmen av våpen, midler og etterretning til en stat som utfører massedrap på sivile under påskudd av selvforsvar – vel, faktisk finnes/trengs det ikke lenger noen påskudd i det hele tatt.

Våre regjeringer utviser ikke den israelske ambassadøren, og de har heller ikke brutt de diplomatiske båndene med Israel. De innfører ingen omfattende og genuin våpenembargo. I stedet hører vi tomme ord, vi ser kosmetiske tiltak: en symbolsk anerkjennelse av Palestina som stat én dag, eller en 1-times symbolsk politisk markering etter 2,5 år med massedrap, en annen dag.

Selv mens blodbadet i Gaza fortsatte, har den politiske dekningen forblitt helt på plass. Hva slags moralsk perversjon kriminaliserer de som forstyrrer våpenfabrikker, men legitimerer de som trykker på knappen for å bombe, lemleste og drepe?

Alle tre tilfellene av suksess jeg nevnte i begynnelsen av min appell, er politiske seire – ikke juridiske. Filton Six er løslatt kun mot kausjon, Mohammed Khatib har fortsatt reiserestriksjoner, påtalemyndigheten planlegger å anke tapet mot Palestine Action til høyesterett, og britiske politiet vil fortsette å samle bevis mot de “oldie-goldies” aktivistene.

Det er en uhyggelig likhet og gjenkjennelighet ved alt dette: Sylvi Listhaug drar de tre aktivistene – mot hvem hun har tapt både ansikt og sak – til høyesterett. Våpen og kjemikalier blir fortsatt regelmessig sendt fra Norge til Israel, mens aktivisten som brøt seg inn for å bryte forsyningskjeden, blir ilagt en bot på én million kroner. Politiet, som burde stilles for retten for å ha brukt overdreven makt mot de 22 aktivistene (på den dagen Norge skamløst valgte å spille med Israel), jobber i stedet natt og dag med å føre en meningsløs sak etter den andre mot dem.

Aktivistene som står i solidaritet med Palestina på store personlige kostnader, er ikke utenfor loven; de står i lovens moralske kjerne.

Rettssystemene har gjenopprettet en viss grad av verdighet uten å faktisk avslutte den pågående tragedien. De har verken gjenopprettet helsen til de sultstreikende eller protesterende aktivistene, eller fjernet deres harde månedene med lidelse i fengslene, eller droppet alle sakene som fortsatt henger over dem.

Likevel bærer dommene som er avsagt i alle disse sakene en klar beskjed: loven kan ikke brukes som et våpen for politisk hevn! Hvem er en terrorist? Er det den som forstyrrer en våpenfabrikk i protest mot drap på barn, eller den som finansierer, bevæpner og rettferdiggjør bombardementene?

Den kriminelle må tydelig navngis, og de som står på den rette siden må æres og holdes i høy aktelse. Aktivistene som står i solidaritet med Palestina på store personlige kostnader, er ikke utenfor loven; de står i lovens moralske kjerne.

Jeg vil avslutte min appell med å sitere det Madeline Norman – en av The Filton Six – skrev mens hun var fengslet:

«It should never have come to genocide and it should never have come to mass incarceration. However, a fortunate corollary of the fact that so many similarities exist between conditions of imprisonment and occupation under Israel is that the same strategies of resistance can be applied to both struggles.

In helping to free Palestine we challenge the fallacious logic that prison is a viable solution to social problems. Equally, in striving towards prison abolition, we commit ourselves to fighting for a world in which no one can strip any other being of their liberty.»