Kjære palestinske fange og søster:

Jeg skriver til deg fra en liten by i Nord-Europa. Jeg selv kommer fra Middelhavet, fra en øy som gjennom historien er blitt erobret av flere folk, likevel er den nå også en europeisk øy. Med andre ord: Jeg snakker fra det globale nord. Både mitt opprinnelsesland og landet jeg bor i er medlemmer av NATO.

Jeg kan ikke si at jeg kommer fra en familie med politisk bevissthet. Familien min — som mange andre i landet — arvet frykten som ble skapt systematisk av et autoritært regime i flere tiår.

«Vi er alle like», «Nei til rasisme», sier vi europeere. Likevel klarer vi ikke å sette oss i stedet for dem vi koloniserte.

Og av frykt kommer passivitet, nøling, konformisme og likegyldighet.

Kjære palestinske søster, det er noe mer som kjennetegner mitt folk: Velstand, rikdom, overdådighet, og en selvoppfatning av å vite bedre enn andre, av å være bedre enn andre.

Dette er noe få erkjenner: «Vi er alle like», «Nei til rasisme», sier vi europeere. Likevel klarer vi ikke å sette oss i stedet for dem vi koloniserte.
Vi er ute av stand til å leve oss inn i situasjonen til dere som kjemper i den palestinske motstanden.

Vi leser og reflekterer altfor lite om de historiske prosessene rundt avkolonisering i verden, og fortsetter å gjøre de samme feilene, om og om igjen.

Vi fortsetter patetisk nok å se på oss selv som verdens navle. Hva kan man da ellers vente av oss europeere, annet enn humanitarisme overfor det palestinske folket? 

På en pervers måte er vi europeere fanget i — og fascinert av — fredserklæringer. At det må være fred, fremfor alt. Og at vi vet godt hvordan fred ville se ut: tostatsløsning. Og de av oss som tenker annerledes blir sensurert og tvunget til å bære en skam

På en pervers måte er vi europeere fanget i — og fascinert av — fredserklæringer. At det må være fred, fremfor alt. Og at vi vet godt hvordan fred ville se ut: tostatsløsning. Og de av oss som tenker annerledes blir sensurert og tvunget til å bære en skam som ikke er vår, men som er Europas skam for fortsatt å tro at de vet bedre enn palestinere.

Og jeg… nekter! Vi nekter å være fanget i dette mentale, geopolitiske og økonomiske fengselet.

Men for hver dag av dette folkemordet, nekter flere og flere europeere å akseptere de forbrytelsene Europa og dets allierte begår — i fredens navn —mot det palestinske folket.

Kjære palestinske fanger, vi beklager at vi nok en gang gjør dere til mottakere av vår skyld og skam. Men vi vil at dere skal vite at vår beklagelse er ladet med raseri og med en kjærlighet som brenner for det palestinske folkets frigjøring.

Vi vil derfor stadig minne Europa om at det er bare dere — den palestinske motstandsbevegelsen og det palestinske folket — som har det siste ordet.

Vi vil derfor stadig minne Europa om at det er bare dere — den palestinske motstandsbevegelsen og det palestinske folket — som har det siste ordet.

Fra elven til havet,
— en kamerat og søster.