Våpenhvilen i Libanon har en skjult agenda. Den folkemordsansvarlige Netanyahu kunngjorde på TV, med dyp hykleri, en midlertidig våpenhvile med Hizbollah som gjør det mulig for ham å selge en situasjonsbetinget seier i Israel. 

Det er imidlertid viktig å sette dette i kontekst: folkemordet på Gaza, som er den virkelige prioriteringen til den kriminelle regjeringen i Tel Aviv, vil fortsette – sannsynligvis med enda større brutalitet i de kommende månedene, uansett hva Vesten måtte hevde om avtalen mellom Hizbollah og Netanyahu.

Folkemordet på Gazastripen inngår ikke i våpenhvileavtalen; tvert imot, den folkemordspregede statens interesser i det palestinske området drar fordel av avtalen. […] Mer spesifikt er våpenhvilen ikke bare frikoblet fra massakren på Gaza; den separerer faktisk Hamas og Hizbollah sett fra Tel Avivs perspektiv.

Avtalen er en “tjeneste” til de amerikanske demokratene og Joe Biden, som er klar over at hans ettermæle står på spill i de mindre enn to månedene som gjenstår før han forlater Det hvite hus. Frem til da er det hans administrasjon som kan aktivere mekanismer som kan være fordelaktige for Tel Aviv. Faktisk gir varigheten av våpenhvilen et hint om dette: 60 dager. Når denne perioden utløper, vil Trump nylig ha tiltrådt som USAs president, noe som gir Netanyahu muligheten til å forhandle om en gjenopptakelse av operasjonene i Libanon. Ikke tilfeldig forbeholder Israel seg retten til å svare på Hizbollah når som helst, samt friheten til militær handling i Libanon.

Hizbollah og den sionistiske staten kan fremme en midlertidig ro. For Netanyahu og hans kriminelle regjering er avgjørelsen politisk: invasjonen av Libanon hadde påvirket israelske borgere, først og fremst gjennom raketter som nådde territoriet fra Libanon. 60 dager uten denne trusselen vil være gode nyheter for Likuds valgutsikter, partiet til statsministeren.

For gazaboerne er dette derimot svært dårlige nyheter. Folkemordet på Gazastripen inngår ikke i våpenhvileavtalen; tvert imot, den folkemordspregede statens interesser i det palestinske området drar fordel av avtalen. I sin uttalelse var Netanyahu tydelig: for det første skulle den situasjonsbetingede avtalen med Hizbollah tjene til å gjenoppbygge og gjenoppruste den israelske hæren. Mer spesifikt er våpenhvilen ikke bare frikoblet fra massakren på Gaza; den separerer faktisk Hamas og Hizbollah sett fra Tel Avivs perspektiv.

La oss stoppe opp her. Siden Israel intensiverte sin folkemordsdrift i Gaza og sin langsomme overtakelse av Vestbredden, har regjeringen systematisk forsøkt å unngå at palestinernes sak oppfattes av andre aktører i Motstandsaksen (Iran, Hizbollah, Houthiene…) som deres egen sak. Mye av den imperialistiske aggresjonen som Tel Aviv har utvist i regionen utover Gaza, har hatt som mål å isolere palestinerne. For å oppnå dette har de forsøkt å skremme andre aktører til et punkt der de “ikke våger” å forsvare gazaboene mot folkemordet.

Dette er grunnen til at presset mot houthiene var så viktig; derfor behandlet Israel opptrappingen med Iran som en eksistensiell trussel; derfor invaderte de Libanon; og derfor gjennomførte de for få dager siden det mest dødelige angrepet de noen gang har utført på syrisk territorium. Israel søker å sende en advarsel til dem som, i lys av Europas medskyldige passivitet (eller til og med eksplisitte støtte), vurderte å hjelpe palestinerne.

Mye av den imperialistiske aggresjonen som Tel Aviv har utvist i regionen utover Gaza, har hatt som mål å isolere palestinerne. For å oppnå dette har de forsøkt å skremme andre aktører til et punkt der de “ikke våger” å forsvare gazaboene mot folkemordet.

Å feire våpenhvilen i Libanon uten videre refleksjon er en bjørnetjeneste for det palestinske folket. Selvsagt er det grunn til å feire at libanesiske familier kan slippe unna gruene fra de sionistiske bombeangrepene, i det minste i 60 dager. Og selvfølgelig åpner dette muligheter for en slags gjenoppbygging – ikke bare av infrastruktur, men også politisk – i landet. Men når vi ser dette gjennom det palestinske perspektivet, endres analysen radikalt.

Hvis våpenhvilen ikke i Europa konsekvent og permanent kobles til kravet om en umiddelbar våpenhvile og en tilbaketrekning av israelske tropper fra Gaza, vil de groteske tallene for den sionistiske barbarismen bare flyttes fra ett sted til et annet. Med denne våpenhvilen – uansett om den opprettholdes eller ikke – tar Israel et skritt nærmere målet om å få Motstandsaksen til å akseptere at de ikke kan redde gazaboene. Ikke bare det, Tel Aviv kan nå fokusere ressurser på Iran og, mer spesifikt, på å fullføre ødeleggelsen av Gazastripen og koloniseringen av den (med start i nord).

Våpenhvilen er en taktisk beslutning militært og politisk gjennomtenkt. Den inkluderer ikke engang en forpliktelse fra Israel om å avslutte sin aggresjon mot det libanesiske folket. De som anser denne avtalen som tilfredsstillende og feirer – som om det var et resultat av en eller annen diplomatisk triumf! – pausen i Libanon uten umiddelbart å kreve en slutt på folkemordet på Gaza, bidrar til å fremme den israelske fortellingen; en fortelling som isolerer det palestinske folket fra sine regionale allierte og dermed dømmer dem til å lide videre.