Kamerater,

I dag skal jeg snakke litt om økonomien til Imperie. Imperie er dyrt. I løpet av det siste året har vi sett USA sende nesten 200 billioner kroner, det er opprundet 18 milliarder USD, i støtte til bare Israel. Jeg skal fortelle om et par ting USA kunne gjort med samme pengesum.

USA kunne ha bygd ut nye boligenheter og stilt til disposisjon titusenvis av ledige boligenheter til rimelig pris, og utslettet hjemmeløshet over hele landet. De kunne i tillegg forsørge alle sine borgere med arbeid, med trygge stillinger, rettferdig minstelønn, og trygge arbeidsvilkår. Ikke bare i et år, men langsiktig. Det ville de faktisk spart mer på enn å holde folk hjemløse, avhengig av drittarbeid, dårlig lønn og dårlige arbeidsvilkår. Det ville de spart mer på enn å sende politi etter hjemløse communities, fordi de har gjort å være hjemløse ulovlig.

USA kunne senket prisen eller fullstendig subsidert livsviktige reseptbelagte legemidler, som mange borgere i Amerika ikke har råd til og må ta opp gjeld for, eller dø på grunn av. Bare å ha diabetes er en dødsdom for mange i Amerika. De kunne ha bygd ut kvalitative fasiliteter til helsetjenester, og gjort helsetjenester tilgjengelig for alle til rimelig penger. Slik hadde de reddet gjennomsnittlig over 45.000 liv hvert år, og spart mange millioner borgere å måtte ta opp gjeld de aldri blir kvitt igjen.

17.9 milliarder dollar har blitt brukt på å fengsle, torturere, bombe og drepe hundretusenvis av palestinere, og flere i Libanon, Syria, og Yemen. På bare ett år. I bare ett verdensområde.

USA kunne bygd ut offentlige skoler og utdanningsinstitusjoner, spesielt i lavinntektsområder. Det hadde hjulpet å stramme inn utdanningsskillet mellom barn fra velstående og fattige familier, og gitt alle barn en mer rettferdig sjanse til å skaffe seg utdanning. Pengene kunne dessuten gått inn i rehabilitering av utdanningsbygg, og gratis pensumbøker og andre skolesaker for elever og studenter. De 200 billionene kunne ha slettet mye av gjelden til amerikanske studenter, som etter fullført eller avbrutt utdanning bruker mye av livene sine på å ta igjen enorme gjeldsummer.

USA kunne ha fikset opp mye av sin skjøre og fallferdige infrastruktur, fra bilveier til broer og tunneler. De kunne også ha omsatt planer for å bygge om byer til å bli mer vennlige for fotgjengere, helse og hele klimaet. Det ville skapt tryggere og bedre arbeids- og levevilkår for millioner, og ikke minst satt tusenvis i nødvendig arbeid i byggeprosessene. 

Apropos klima, kunne USA ha investert i klimaprosjekter for å øke bærekraften sin. Pengene kunne ha gått til utbygging av solcellepaneler, vindkraftverk, vannkraftverk, og utvikling av planer for å gjøre industrien sin mer miljøvennlig. Sett bort fra bærekraften, hadde det gjort strøm og energi mer tilgjengelig for millioner av amerikanere.

USA kunne og burde ikke minst betalt reparasjoner til de første nasjonene, afroamerikanere og andre historisk marginaliserte og enda systematisk undertrykte minoritetsgrupper. De kunne også betalt reparasjoner til land som Guatemala, Honduras, Nicaragua, Haiti, Cuba, Puerto Rico, Grenada, Venezuela, Irak, Afghanistan, Somalia og mange flere land som har vært offer for uprovosert US-aggresjon. En del av disse stiller aktive krav om reparasjoner.

200 billioner kroner, eller 17.9 milliarder dollar, kunne ha blitt brukt på alle disse tingene. Men det ble de ikke brukt på. Istedenfor ble de brukt på å bombe hjemmene til folk, helsefasiliteter og sykehus, barnehager, skoler og universiteter, og alt av livsnødvendig infrastruktur i Gaza. 17.9 milliarder dollar har blitt brukt på å fengsle, torturere, bombe og drepe hundretusenvis av palestinere, og flere i Libanon, Syria, og Yemen. På bare ett år. I bare ett verdensområde. USA bruker mange flere milliarder på å støtte proxies i f.eks. Kongo og Sudan, og har brukt mange flere milliarder på å støtte proxies og bevare “strategiske allianser” andre steder. For eksempel har USA sendt 1.3 milliarder USD til Egypt hvert år siden 1978 for å bevare freden mellom Israel og Egypt. 

Pengene som går til Israel er de amerikanske skattebetalerne sine penger. Skatten deres hentes inn, går til det årlige statsbudsjettet, og så ut til US-imperialismens enheter: NSA, CIA, US Army, Navy, Air Force, Marines og i cash til Israel.

Vi trenger ikke å gjøre sammenligninger eller finne på økonomiske argument mot folkemord. Men det er likevel ikke et dumt spørsmål å stille, det hvordan USA har råd til å bruke billioner på folkemord, men ikke har en øre for sine egne borgere som dør eller går i gjeld av manglende tilgang eller råd til helsetjenester; som dør og blir forflyttet av miljøkatastrofer; som dør eller blir skadet på jobben på grunn av dårlige arbeidsvilkår; som er nødt å vende til kriminelle yrker fordi verken jobb- eller arbeidsmarkedet har plass til de? Ikke sine egne veteraner, som de ellers hyller for sine såkalte ofre for landet, som de sender rundt verden for å terrorisere den globale sør og alle som bryter med den US-dominerte verdensordenen, har de penger til en gang når de kommer tilbake, mentalt eller fysisk skadet av innsatsene.

Man kunne spurt seg hvordan det kan ha seg at fattigdom i USA øker til stadig høyere nivåer mens samtidig rekordsummer går til folkemord og unødvendige militære operasjoner. Faktumet er at disse utgiftene er direkte relatert. Pengene som går til Israel er de amerikanske skattebetalerne sine penger. Skatten deres hentes inn, går til det årlige statsbudsjettet, og så ut til US-imperialismens enheter: NSA, CIA, US Army, Navy, Air Force, Marines og i cash til Israel. Og den amerikanske staten bruker så mye på slike aktiviteter at Amerika, som vi vet, er landet med mest gjeld i hele verden i dag. Det har de fleste kanskje hørt før.

Imperie er dyrt, og faktisk er det ikke bærekraftig i det hele tatt. Totalt trumfer summen brukt på å bevare den imperialistiske orden, inntektene gjennom den imperialistiske orden. For at dette skal gi mening er det nødvendig med klasseanalyse. Pengene som går til å bevare imperialistismen, og pengene som hentes inn gjennom imperialismen, er nemlig ikke de samme. Pengene brukt på å bevare den, lik for US-borgeren som oss her i Norge, er skattebetalerens penger. Pengene som hentes inn går derimot til private lommebøker. De som profitterer på krig, okkupasjon, folkemord, og annen elend, urett og grusomhet, er de som eier våpenselskaper, de som eier oljeselskaper, de som eier forsikringsselskaper, de som eier media. Store teknologiske korporasjoner som Google, Amazon og Microsoft tjener også på det ved å utvikle AI-program og selge digitale lagringsskyer og samlede brukerdata til militærer og statsbyråer.

Krigen mot Irak handlet om å sikre seg olje, krigen mot Libya handlet om å sikre seg at Afrika ikke blir konkurransedyktig med US-dollaren, krigen i Ukraina handler om å sikre seg gode investeringsvilkår for selskaper som JPMorgan og Blackrock, og folkemordet i Gaza handler om å stadfeste Israels posisjon som amerikansk militærbase i Midtøsten, kledd som nasjonstat.

At gjeld til private aktører tar stadig mer av statsbudsjettet betyr i praksis også at private interesser er de som dominerer. Når staten er avhengig av private lån for å holde seg i live, da er det private interesser som leder veien.

 

Det er derfor staten konstant må finne på kriger og hjernevaske oss til å akseptere folkemord i Gaza, fordi det er våpenselskaper som leder veien. Viss dette ikke høres ille nok ut enda, så vit at ur-fascisten Benito Mussolini sa “Fascism should more appropriately be called corporatism because it is a merger of state and corporate power”

Dette er konfliktene USA setter seg i gjeld for, og er nødt til å ta opp lån fra banker, private selskaper, og til dels andre nasjoner for. I tillegg til at krigene og folkemordene er ment for å sikre private selskapers og bankenes økonomiske interesser, tjener disse dobbelt på at staten betaler tilbake gjeld til disse. Staten bruker nemlig mer på å bevare imperialismen enn den har i cash. Hvem er det egentlig som betaler gjelden? Det er – igjen – de som betaler skatt. Pengene som staten betaler i gjeld til banker og korporasjoner er også satt av i det årlige statsbudsjettet, og tar plassen til penger som kunne gått til nettopp husing, utdanning, helsetjenester, og utbygging av infrastruktur og bærekraft til millioner.

At gjeld til private aktører tar stadig mer av statsbudsjettet betyr i praksis også at private interesser er de som dominerer. Når staten er avhengig av private lån for å holde seg i live, da er det private interesser som leder veien. Det er derfor industrien fortsatt satser på olje selv om vi aktivt koker kloden i hjel, og teknologien for at vi kan begynne å legge oljebruken bak oss eksisterer for lengst. Det er derfor staten konstant må finne på kriger og hjernevaske oss til å akseptere folkemord i Gaza, fordi det er våpenselskaper som leder veien. Viss dette ikke høres ille nok ut enda, så vit at ur-fascisten Benito Mussolini sa “Fascism should more appropriately be called corporatism because it is a merger of state and corporate power”. Det jeg har beskrevet er nettopp det; sammenslåingen mellom staten og korporativ makt.

Det er ikke en uheldig utvikling, men det kapitalismen har alltid vært. Oppsummert betaler borgere med sin skatt for å sikre interessene til imperialismen. Staten bruker så mye av borgerne sine penger på å beskytte imperialismen, at de i tillegg må ta opp gjeld fra private selskaper for å gjøre dette. Gjelden betaler de også med borgernes skatt. Oppsummert betaler vi både for at det globale flertallet er undertrykt og for å gjøre de megarike superrike.

Dette viser oss flere ting samtidig–

Demokrati er et idealbegrep som vi har tatt i bruk altfor snart, og ett som i dag kun er et slagord eller propagandabegrep.

For det første har vi vanlige borgere mer til felles med den globale majoriteten som blir utbyttet og terrorisert av vår stat, militær, og private selskaper. De rike bruker vår skatt til å bevare sine interesser og betale gjelden staten tar opp i prosessen, for å så stikke av med profitten for seg selv. Vi må derfor lære og utøve absolutt solidaritet med den globale arbeiderklassen, og spesielt den i den globale sør. Vi er på samme lag som dem. Det vet ikke alle av oss her, men det vet eierne til de private selskapene, til bankene, og politikerne; de er langt mer klassebevisst enn det vi er. Dette beviser de når de sender politiet på oss fordi vi demonstrerer med krav om endring i utenrikspolitikken vår. Når de sender politiet på oss fordi vi har problem med at staten bruker våre skattepenger til å betale for folkemord og for å gjøre de rike rikere. 

For det andre viser det oss at systemet ikke fungerer dårlig, men at systemet funker nettopp som det skal. Når vi snakker om om systemet fungerer eller ei, må vi først avklare hvem det er ment å fungere for. Dette systemet – kapitalismen – er ment å fungere for de få privilegerte og rike. Ikke tro på meg, tro på John Stuart Mill, den klassiske liberale og tidlige kapitalistiske tenkeren, som selv innrømte at: “The market is a great instrument for the promotion of the interests of the rich, not of the poor, and of the weak; and this is not merely the fact but a very important consideration in any view of the principles of political economy”. 

For det tredje viser det oss at ingen sann demokrati hersker i verden i dag. Det er ukjent for meg at noen, ikke minst flertallet av skattebetalere, gir informert samtykke til at deres skattepenger går til okkupasjon, krig og folkemord, og det bare for å gjøre noen få rike. Og da mener jeg informert samtykke, og ikke samtykke kunstlig skapt gjennom rasistisk, kolonialistisk og imperialistisk propaganda.

Demokrati er et idealbegrep som vi har tatt i bruk altfor snart, og ett som i dag kun er et slagord eller propagandabegrep. I demokratiets navn har USA, i lag med sine vestlige lakaier, inkludert Norge, spredt terror over hele verden. I demokratiets navn har de overkastet demokratier i mange land, for å istedenfor installere dukkediktatorer som samarbeider med imperialistiske private interesser. Det vi har i dag skulle vi kalt for plutokrati, som betyr styre gjennom penger. Ikke “by the people, for the people”, men “by the dollar, for the dollar”. Eller krone eller hva enn valuta. Vi kunne også, rett og slett, kalt det fascisme, og Mussolini hadde selv vært enig. USA er for lengst fascistisk, og alle imperialistiske land har potensialet til å bli fascistisk selv. Se på Tyskland, England, t.o.m. Danmark, hvor de slår voldelig ned på fredelige demonstranter som utfordrer imperialismens interesser.

Kamerater, når vi snakker om imperialisme, så snakker vi ikke om stater som gjør ondt bare fordi. Vi snakker om den økonomiske strukturen til kapitalismen. I kapitalisme er imperialisme uunngåelig. Og når folket blir bevisst, og tar til protest mot imperialismen, så vender imperialismens aggresjon og undertrykking heimover, i form av fascisme. Sann antiimperialisme, og sann solidaritet med den globale arbeiderklassen og alle undertrykte i verden, må være rotet i antikapitalisme. Eller så snakker vi bare om ord, sånn som staten snakker om demokrati.

Takk!