Vi har sett bilder av palestinske mennesker som er eldre enn den sionistiske staten. Vi har sett bilder av palestinske mynter, klær, frimerker, historiske strukturer som er eldre enn den sionistiske staten. Vi har snakket om og delt palestinsk kultur, kunst og tradisjoner som er eldre enn okkupasjonsstaten. I dag vil jeg gjerne snakke litt om en annen palestinsk ting som er eldre enn den sionistiske staten. I dag vil jeg gjerne snakke om de tidlige røttene til studentaktivisme for Palestina, med fokus på studentaktivisme i USA.

Dere har blitt, og vil fortsette å bli, minnet på at som studenter bør dere fokusere på studiene og overlate politikken til politikerne. Når de gjør det, minne dem på at enhver varig endring i historien har hatt studenter i frontlinjen for å kjempe frem nettopp for de endringene.

Studentaktivisme for Palestina i USA går flere tiår tilbake før Nakba på 1940-tallet. Allerede i 1917 dannet arabiske medisinstudenter og leger i USA Palestine Anti-Zionism Society for å protestere mot Balfour-erklæringen. I 1921 publiserte gruppen den banebrytende boken The Case Against Zionism og vitnet også foran Kongressen mot opprettelsen av en sionistisk stat. Kollektiv handling på større skala økte etter hvert som flere palestinere immigrerte til USA gjennom 1930- og 40-tallet, «på grunn av en kombinasjon av britisk kolonistyre og sionistisk immigrasjon, som gjorde livene deres uutholdelige».

Studentaktivisme for Palestinas frigjøring vokste videre sammen med “anti-establishment”- og “anti-war” bevegelser på 1960-tallet, særlig i protestene mot Vietnamkrigen. Bilder fra arrestasjonene ved Columbia University og andre steder i USA i fjor og de siste ukene har blitt satt opp mot bilder fra 1968, da rundt 1 000 politifolk, noen til hest og bevæpnet med køller, stormet Columbia-campus for å arrestere studenter som protesterte mot krigen og USAs utenrikspolitikk. De neste tiårene så etableringen av ulike pro-palestinske grupper, men mange av dem forsvant etter Oslo-avtalene på begynnelsen av 1990-tallet.

Students for Justice in Palestine (SJP), som mange av dere kjenner til, er en av de viktigste gruppene som i dag leder protester for Palestina på amerikanske universiteter. Siden 7. oktober har enkelte SJP-avdelinger blitt forbudt eller suspendert av administrasjoner som hevder at deres demonstrasjoner, slagord og protestrop bryter med skolens regler.

Det var SJP som gjenopplivet aktivisme for Palestina da det ble grunnlagt ved University of California, Berkeley i 1993 – samtidig som det pågikk diskusjoner om å demontere apartheidregimet i Sør-Afrika, og studenter trakk paralleller til Palestina. Men det var organisasjonens handlinger under den andre palestinske intifadaen – oppstanden som startet i 2000 – som har definert den frem til i dag. Da en bred koalisjon av pro-palestinske grupper i 2005 lanserte en offisiell bevegelse for boikott, deinvestering og sanksjoner (BDS) mot Israel, fokuserte Berkeley-gruppen på palestinske flyktningers rett til å vende hjem og kravet om at Israel skulle følge folkeretten.

Etter hvert som flere SJP-avdelinger ble opprettet med denne nye plattformen, utviklet medlemmene nye proteststrategier og signaturhendelser, noen av dem eksisterer fortsatt i dag. Og slik har også pro-palestinske studentaktivister møtt ulike former for repressjon, undertrykkelse, vold og alvorlige konsekvenser. Om disse trenger jeg ikke gjenta noe her … for både minner og smerte er fortsatt ferske. Jeg vil, istedet, lese opp hva SJPs Columbia-avdeling skrev i en Instagram-story:

Cracking down on student protesters has only made us louder.. We will not be silence[d] until Columbia divests from genocide & Palestine is free.

— SJP Columbia

Når dere nå forbereder dere på en ny runde med universitetets ledelse, vil jeg at dere skal huske og hente styrke fra det faktum at dere fortsetter en svært rik og modig historie med studentaktivisme – en historie som er eldre enn okkupasjonsstaten.

Dere har blitt, og vil fortsette å bli, minnet på at som studenter bør dere fokusere på studiene og overlate politikken til politikerne. Når de gjør det, minne dem på at enhver varig endring i historien har hatt studenter i frontlinjen for å kjempe frem nettopp for den endringen.

Dere vil kanskje bli kalt naive og gale for deres engasjement. Men det går fint. Thomas Sankara sa —

You cannot carry out fundamental change without a certain amount of madness. In this case, it comes from nonconformity, the courage to turn your back on the old formulas, the courage to invent the future. It took the madmen of yesterday for us to be able to act with extreme clarity today. I want to be one of those madmen.

— Thomas Sankara

Fra der vi står, og fra det vi har sett som Bergen4Palestine gjennom nesten to år nå, virker ironisk nok rettferdighet og frihet som svært “gale” (det Sankara refererer som mad) begreper i vår tid. Vi, B4P, vil fortsette å stå med dere i denne marsjen. Vi vil også oppmuntre dere til å fortsette å samarbeide med andre pro-palestinske grupper. For vi vet alt for godt at: