Kamerater!

Vi er samlet her idag fordi det foregår en forbrytelse mot menneskeheten. Ikke i det skjulte. Ikke i stillhet. Men åpent – dag etter dag – med bomber, sult, blokade og kollektiv avstraffelse. I løpet av bare den siste uka er rundt hundre palestinske sivile drept.

Alle palestinere er et mål for den sionistiske staten Israel og deres allierte og venner, heller ikke barn, eller gamle blir spart.

Det at vi tørr å aksjonere og vise motstand er en viktig del av å stoppe folkemordet, det vises på de ressursene staten setter inn for å stilne oss, et eksempel er staten sin anke til høyesterett på de modige palestinaaktivistene som har vunnet i to rettsinstanser.

Israel sin okkupasjonshær, fortsetter å drepe mennesker fordi de lever i sitt eget land. Media har i lang tid prøvd å fortelle oss at dette er en «konflikt», med «to like parter», det er det ikke. Dette er kolonial vold og okkupasjon: vi ser at verdens største militærmakt, USA, leverer bomber som apartheidstaten Israel bruker mot, ubevæpnede, sivile palestinere i Palestina.

Dette er imperialisme i praksis, og det er en grusom synd – rett foran våre vinduer.

Dette skjer ikke i et vakuum. Det skjer ikke «av seg selv». Det skjer med full politisk, militær og økonomisk støtte fra USA – verdens mektigste stat, som igjen og igjen velger makt framfor menneskeliv.

USA er altså ikke en nøytral aktør, slik Trump hevder. USA er hovedarkitekten bak Israels militære overlegenhet. Det er amerikanske våpen som faller over Gaza. Det er amerikansk diplomati som blokkerer sanksjoner. Det er amerikansk veto i FN som sørger for at folkeretten settes til side.

Sionismen – slik den praktiseres som statsbærende ideologi – er ikke bare et nasjonalt prosjekt. Den er et kolonialt prosjekt som bygger på fordrivelse, militær kontroll og etnisk rensing.

Å kritisere dette er ikke jødehat. Det er en nødvendig politisk og moralsk plikt. Motstand mot sionisme er motstand mot okkupasjon, apartheid og permanent krig.

Vi sier: Nok er nok!
Solidaritet er ikke veldedighet.
Solidaritet er kamp.
Solidaritet er å velge side – og vi står på de undertrykte’s side.

Vi ser at palestinerne betaler prisen for Vestens geopolitiske spill, for USAs behov for militær dominans i Midtøsten, og for et våpenindustrielt kompleks som lever av konflikt.

Når bomber faller, tikker også profittklokkene i Washington. Europa prøver å vaske sine hender – men blodet renner like fullt.

Når Norge, Europa og Vesten nekter å sanksjonere, nekter å bryte militært samarbeid, nekter å kalle forbrytelsene ved sitt rette navn – da er de selv en del av problemet – politisk, økonomisk, moralsk.

Vi ser at Norge og andre vestlige land gjør det motsatte av å sanksjonere, de forsyner Israel med penger og våpen, og betgner dem som venner midt i et folkemord.

Vi ser at palestinerne betaler prisen for Vestens geopolitiske spill, for USAs behov for militær dominans i Midtøsten, og for et våpenindustrielt kompleks som lever av konflikt.

Når bomber faller, tikker også profittklokkene i Washington. Europa prøver å vaske sine hender – men blodet renner like fullt.

Dette handler derfor ikke bare om Palestina. Det handler om hvilket verdenssystem vi ønsker: – et system der makt gir rett – eller et system basert på folkerett og menneskeverd?

Det at vi tørr å aksjonere og vise motstand er en viktig del av å stoppe folkemordet, det vises på de ressursene staten setter inn for å stilne oss, et eksempel er staten sin anke til høyesterett på de modige palestinaaktivistene som har vunnet i to rettsinstanser.

Vi må alle støtte palkestinaaktivister som blir angrepet av politi og PST, neste gang kan det være oss, Vi nekter å være stille. Vi nekter å godta at hundre drepte sivile på én uke normaliseres. Vi står på folkets side.

Derfor sier vi–