Som mange av dere kanskje har hørt eller lest, skrev lederen for et politisk parti i BT at denne megafonen forårsaker for mye uro for dem som bor på sentrum. Før jeg begynner min appell, vil jeg raskt svare ham som følger: “Denne megafonen, og de som roper gjennom den, har jaget – og vil fortsette å jage – sionister og fascister ut av sentrumsområdet. Og det er vi veldig stolte av!”.

I dag står jeg på vegne av Bergen4Palestine her for å uttrykke min støtte til de tre pro-palestinske aktivistene som utsettes for uforholdsmessig statlig undertrykkelse av den norske politistaten.

I over et år nå har den tyske regjeringen gjort alt den kan, ikke bare for å støtte Israel, men også for å kriminalisere og gjøre muslimer, flyktninger og innvandrere til syndebukker. På denne måten har de satt en presedens som andre europeiske land nå følger. Den tyske nasjonalforsamlingen vedtok en ny statsborgerskapslov som krever en “antisemittisme-sjekk” for søkere, og som nekter statsborgerskap til alle som anses for å være “antisemittiske” eller som ikke er forpliktet til Tysklands ubetinget støtte til den israelske staten. Kriteriene baserer seg på den problematiske IHRA-definisjonen (International Holocaust Remembrance Alliance), som likestiller antisionisme med antisemittisme.

I Bergen har vi vært vitne til en synlig og økende intoleranse mot demonstrasjoner som respekterer og står i ubetinget solidaritet med motstandskampen. Vi har sett politiet møte opp i opprørsutstyr, bruke droneovervåkning – ja, vi har til og med sett helikoptre i kampberedskap sveve over dem hver gang aktivister har tatt til gatene for å fordømme blant annet folkemordsrekrutterings-arrangementer organisert av MIFF.

I november vedtok de en resolusjon som retter seg mot enkeltpersoner og grupper som er kritiske til Israel. De som anses som “antisemittiske” under IHRA-definisjonen eller støtter BDS-bevegelsen, skal ekskluderes fra alle offentlige finansieringsordninger – selv om arbeidet deres ikke har noe med Palestina å gjøre. Resolusjonen oppfordrer også til å “bruke repressive metoder” og å anvende “strafferett, oppholds-, asyl- og statsborgerskapslover” mot dem. Mindre enn to uker etter at resolusjonen ble vedtatt, brukte en tysk stiftelse den som begrunnelse for å trekke tilbake en arkitekturpris fra en kunstner som hadde signert et brev som fordømte Israel.

Vi har alle sett hvordan politiet i opprørsutstyr jaget, omringet og arresterte en gutt som holdt et Palestina-flagg under en pro-Palestina-demonstrasjon i Berlin. Og det var den “mildeste” av politiets opptredener i det offentlige rom. Folk har fått hjemmene og kontorene sine raidet, ransaket, eiendelene deres gjennomsøkt og beslaglagt – kun for å ha “likt” en tweet, et Instagram- eller Facebook-innlegg. Under våpentrussel. Med tropper som ankommer som om det var en krigssone.

Dette mønsteret av statlig undertrykkelse av pro-palestinsk aktivisme, ved å gjøre protester til sikkerhetsspørsmål, er nå synlig over hele det europeiske kontinentet. En Amnesty-rapport fra 2022 peker på overdreven maktbruk fra politiet i Belgia, Frankrike og Hellas. I Østerrike, Sveits og Nederland har myndighetene oppløst protestleirer på universitetscampuser i strid med retten til fri forsamling og i forsøk på å kneble motstand. Under den høyreekstreme regjeringen i Italia har sikkerhetstiltak, overvåkning og angrep på pro-palestinske grupper som Giovani Palestinesi d’Italia – De unge palestinerne i Italia – vært harde og lammende. I desember 2023 publiserte CAGE International en rapport kalt Censoring Palestine: From School to Workplaces, som viste at undertrykkelsen av palestinsk solidaritet i Storbritannia økte med 445 % bare mellom 9. oktober og 14. desember 2023.

Disse eksemplene kanskje høres ekstreme ut, men Norge beveger seg sakte, men sikkert, i samme retning – til tross for sitt selvbilde som en moralsk høyborg. I Bergen har vi vært vitne til en synlig og økende intoleranse mot demonstrasjoner som respekterer og står i ubetinget solidaritet med motstandskampen. Vi har sett politiet møte opp i opprørsutstyr, bruke droneovervåkning – ja, vi har til og med sett helikoptre i kampberedskap sveve over dem hver gang aktivister har tatt til gatene for å fordømme blant annet folkemordsrekrutterings-arrangementer organisert av MIFF. Mediedekningen har forverret denne situasjonen ved å fremstille palestinske solidaritetsbevegelser som farlige eller ekstreme, samtidig som den i stor grad gjenspeiler og fremhever det Israel-vennlige narrativet.

Den anerkjente historikeren og forfatteren Timothy Snyder sa, og jeg siterer:


“Getting out to protest, this is something real and, I would say, something patriotic. Part of the new authoritarianism is to get people to prefer fiction and inaction to (dvs. instead of) reality and action”.

Selv om land som Tyskland, Storbritannia og Italia vedtar stadig mer autoritære tiltak, har andre land som Spania og Irland vist vilje til å støtte palestinske rettigheter. I Irland, hvor solidaritet med anti-koloniale kamper er dypt forankret i deres egen historie, har regjeringen vært mer kritisk til Israels politikk. Spanske byer som Barcelona har suspendert sine forbindelser med Israel på grunn av behandlingen av palestinerne, noe som gjenspeiler en mer progressiv holdning i kontrast til den sikkerhets-pregede tilnærmingen sett i resten av Europa. Begge land har sluttet seg til Sør-Afrikas sak mot Israel for folkemord i Den internasjonale domstolen.

I hennes artikkel Silencing Solidarity: Europe’s lawfare against pro-Palestine activism for The Polis Project – et New York-basert digitalt magasin og journalistisk organisasjon som dokumenterer motstandskamper på skjæringspunktet mellom politikk, undertrykkelse, kunst og kultur – oppsummerer den italiensk-palestinske journalisten og aktivisten Sara Tanvir den nåværende politiske situasjonen presist:

“For Europe to truly uphold its democratic ideals, governments must address these issues with urgency — Transparency in police collaborations with Israel, recognition of the scale of human-rights and international law violations in Palestine, a re-evaluation of the IHRA definition’s implementation, and the protection of protest rights — are essential steps. In 2020, a group of pre-eminent Jewish scholars had proposed an alternative definition of antisemitism that distinguished anti-Israel statements from antisemitic ones, known as the Jerusalem Declaration, but it has consistently been ignored in favour of the IHRA definition. Without addressing these measures, the continent risks alienating its citizens and eroding the principles it claims to champion.”

Aktivistenes motstandskraft, til tross for risiko og hindringer, er et bevis på solidaritetens varige kraft. Mens frykt og undertrykkelse har tvunget mange til stillhet, minner de som fortsetter å mobilisere seg om at kampen for rettferdighet og menneskerettigheter går på tvers av grenser. Det handler ikke bare om Palestina – det handler om å bevare retten til å ytre seg, motsette seg undertrykkelse og kreve ansvarlighet i en verden som i økende grad er fiendtlig mot motstand.

De så en maktperson i øynene og stilte dem spørsmål om den eneste sannheten som betyr noe. Makt skjelver ved slike konfrontasjoner og handler raskt og brutalt for å bevare sine strukturer. Og på det må vi svare som en samlet kraft.

Poeten og aktivisten Priscilla Wathington, som en gang jobbet for Flyktninghjelpen (Norwegian Refugee Council), spør og jeg parafraserer:

“Hvordan får vi noen til å bry seg om noe? Vi kan tilby alle statistikker vi kan samle om et folks lidelse. Vi kan dele tabell etter tabell med data. Og likevel ser vi at det ikke overbeviser mange folk. Men et menneskelig møte, et håndtrykk, å se noen i øynene – det kanskje betyr mye mer.”

De tre aktivistene vi står her for i dag gjorde nettopp dette. De så en maktperson i øynene og stilte dem spørsmål om den eneste sannheten som betyr noe. Makt skjelver ved slike konfrontasjoner og handler raskt og brutalt for å bevare sine strukturer. Og på det må vi svare som en samlet kraft.

På den aller første dagen vi startet daglige demonstrasjoner i Bergen, leste jeg et dikt av Mahmoud Darwish og sa at solidariteten vi viser her ikke handler om å si at palestinere også er mennesker (noe de for øvrig har vist oss gang på gang), men det handler om å vise at vi selv fortsatt har noen spor av menneskelighet igjen i oss.

Jeg er stolt av og inspirert av menneskeligheten til disse tre aktivistene. De må ikke forfølges. Vi takker dem og hedrer dem som modige veivisere i disse mørke tidene. Og vi må reise oss som deres støtte og styrke for å stå imot de straffene maktstrukturene prøver å påføre dem.

La enda flere megafoner dukke opp og innta gatene våre! La sentrumsområdet runge av våre slagord enda mer!