Den 2. oktober publiserte Palestinian Journalists Syndicate (PJS) en rapport med tittelen «Silencing Voices: The Plight of Palestinian Journalists Detained by Israeli Occupation During Ongoing Israeli Aggression» Dokumentet er på 26 sider og inneholder vitnesbyrd fra mer enn et dusin palestinske journalister fra Gaza, den okkuperte Vestbredden og Øst- Jerusalem som ble kidnappet av den israelske okkupasjonsmakten og holdt uten rettslig prøving mens de var på jobb etter 7. oktober 2023.

«De forteller om mishandling med skarpe gjenstander, langvarig henging, tvungen avkled-ning, voldtektsforsøk på både mannlige og kvinnelige fanger og dødstrusler. Det er langsom tortur, utført over timer, dager og noen ganger måneder… Vi spør menneskehetens samvittighet – hvor er dere i alt dette?»

Israels massedrap på mediearbeidere utgjør det største og mest systematiske angrepet på pressen i verdenshistorien. Forfatterne av PJS-rapporten har talt over 165 palestinske journalistmartyrer i Gaza siden folkemordet startet, og 107 mediearbeidere er arrestert i Gaza, på den okkuperte Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Noen sitter fortsatt bak lås og slå, mens andre ikke er gjort rede for.

«Det vi opplever er et systematisk angrep som har eskalert år etter år. Vi bestemte oss for å lansere denne rapporten fordi vi lenge fokuserte på å dokumentere drapene på journalister. Så begynte vi å legge merke til en eskalering i antall journalister som med vold ble tatt fra familiene sine og holdt i fengsler uten noen rettigheter, uten noen internasjonal fordømmelse, uten noen rettferdig prosess. Vi kunne ikke engang besøke dem. Vi visste ikke hvor de var. Vi banket på døren til internasjonale menneskerettighets organisasjoner, men de hadde ingen svar. Så våre kolleger ble overlatt til seg selv og ble utsatt for dette militærstyret, denne administrative interneringen, som er ulovlig i henhold til folkeretten. Vi følte at vi måtte belyse det som skjedde, ikke bare for at folk skulle forstå hva som foregikk, men for at vi skulle få en slutt på dette. Vi ønsker at journalister i Palestina skal ha den samme beskyttelsen som journalister andre steder.»

Israels massedrap på mediearbeidere utgjør det største og mest systematiske
angrepet på pressen i verdenshistorien. Forfatterne av PJS-rapporten har talt over 165
palestinske journalistmartyrer i Gaza siden folkemordet startet, og 107 mediearbeidere er
arrestert i Gaza, på den okkuperte Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Noen sitter fortsatt
bak lås og slå, mens andre ikke er gjort rede for.

Okkupasjonsmakten bruker administrativ forvaring for å skremme og bringe den palestinske pressen til taushet. Administrativ forvaring er en militær unntakslov som gir dem rett til å komme inn i hjemmet ditt når som helst, til å slepe deg i fengsel uten å si hvorfor, uten å stille deg for retten og uten å fortelle deg når arrestasjonen vil ta slutt. De kan fornye arrestasjonen din hver tredje eller sjette måned bare fordi det angivelig
finnes en hemmelig sikkerhetsmappe på deg. Israel bruker denne loven når de ikke har noen juridisk sak mot folk de ønsker å arrestere.

«Hvis de ikke liker det du skriver, hvis de føler at du kanskje går i demonstrasjoner, hvis de merker at du underviser elevene dine om Palestina, kan de sette deg bak lås og slå. Så mange mennesker i det palestinske samfunnet – foreldre, lærere, leger, aktivister, journalister – sitter i fengsel. Av de mer enn 10 700 palestinerne som er arrestert siden 7. oktober, er rundt 8800 av dem administrative fanger. Det er ikke et lite antall.

Israel driver en terrorkampanje mot palestinske journalister. Det er en følelse av at hvis en journalist bare gjør jobben sin, kan han eller hun komme til å betale en høy pris for det; de kan bli arrestert og torturert. Alle som kommer ut av israelske fengsler er 20 kilo lettere, selv etter bare en måned bak murene. De kommer ut og sier: Jeg overlevde. Alle virker traumatiserte, fulle av frykt.»

«Historiene er skremmende. De henger deg til du henger bare noen centimeter over gulvet. Eller de putter hodet ditt i en pose som lukter men-neskeavføring i timevis. De slår deg kontinuerlig. Vi hørte om kvinner som fikk menstruasjon og ble nektet bind. De ble stengt inne i celler og fikk ikke dusje på flere dager, og hvis de fikk dusje, var det bare noen sekunder under vann. Vi hørte om kvinner som ikke fikk skifte klær på seks måneder. Så var det ydmykelsene, situasjoner der de for eksempel beordret folk til å gå ned på kne og hyle, eller slikke mat fra gulvet og si at de elsker Israel. Noen fikk sykdommer, hudsykdommer som de ikke kan sette navn på. De får selvfølgelig ikke medisiner eller lov til legebesøk. Det forekommer også voldtekt i fengslene.»

Internasjonale Organisasjoner som Committee To Protect Journalists publiserer bare rapporter som sier at israelerne har arrestert så og så mange journalister og ødelagt så og så mange kameraer. «De publiserer rapport etter rapport etter rapport etter rapport – og så? De vil ha mer dokumentasjon, ok, og så? Hvordan skal vi få journalister til å jobbe trygt, til å filme trygt?»

«Vi dro til Røde Kors’ kontor i Ramallah etter at en av våre kolleger ble truffet av israelske granatsplinter i Khan Younis og forblødde i et helt døgn. Journalistene han var sammen med da, ringte Røde Kors og ba dem komme for å redde han, men ingen kom, og han døde. Da vi spurte organisasjonen hvorfor de ikke sendte noen for å redde han, eller hvorfor de ikke engang sendte ut en uttalelse der de ba om at han ble reddet eller fordømte drapet på ham, sa de at dette ikke er deres strategi, at de foretrekker å jobbe gjennom diplomati. Vi fikk ikke engang en pressemelding fra Røde Kors.»

«Det må komme en oppfordring fra FN og alle internasjonale humanitære organisasjoner om å beskytte den journalis-tiske friheten i Palestina. Vi må samarbeide for å legge et reelt press på Israel, ikke bare sende ut pressemeldinger og dokumentasjon. Diplomater, utenlandske hjelpearbeidere og frivillige organisasjoner må ta med seg denne dokume-tasjonen tilbake til sine regjeringer og drive lobbyvirksomhet, gjøre noe. De har en rolle å spille. Til syvende og sist er vi bare et lokalt syndikat som arbeider under okkupasjon. Vi gjør det vi kan, men vi har ingen autoritet.»

Når de ser at du går med kamera, viser pressekortet ditt og gjør et intervju, risikerer du å bli angrepet, ikke bare av hæren, men også av bosettere. Så det er veldig skummelt å gå fra sted til sted, og det er helt bevisst

Vi har hørt om forholdene for journalister i Gaza som rapporterer mens de er på flukt, uten mat og vann, og i etterdønningene av sine kjæres martyrdød. Vi vet mindre om forholdene for journalister på Vestbred-den og i Øst-Jerusalem.

«Hver gang journalister har dratt ut for å dekke de israelske raidene mot Jenin, Tulkarem og Nablus, har de blitt jaget av okkupasjonsmakten og i noen tilfeller blitt skadet. Jerusalem er selvfølgelig helt isolert. Ingen av reporterne på Vestbredden kan komme seg dit. For oss journalister fra Jerusalem, når vi går ut, møter vi rundt 550 kontrollposter i tillegg til muren. Det burde ta en halvtime for meg å komme fra Ramallah til Jerusalem, men i stedet tar det 3. Og i det øyeblikket du kommer foran i køen og forteller at du er journalist, blir de aggressive. Når de ser at du går med kamera, viser pressekortet ditt og gjør et intervju, risikerer du å bli angrepet, ikke bare av hæren, men også av bosettere. Så det er veldig skummelt å gå fra sted til sted, og det er helt bevisst. De vil at du skal bli sittende fast på et lite sted, ute av stand til å dra og rapportere andre ste-der. De vil ikke at noen annen fortelling enn deres egen skal komme ut.»

Til tross for alle disse risikoene fortsetter palestinske journalister å rapportere.

«I en slik situasjon dekker du ikke bare en sak, du dekker deg selv. Du dekker livet ditt, landet ditt, barna dine, vennene dine, sykehusene dine, skolene dine, gatene dine, fremtiden din. Det er ikke bare en historie for deg. Og journalister i Gaza føler virkelig at dette er deres rolle, at de har et ansvar overfor sitt eget folk, spesielt fordi ingen andre kommer til å levere sannheten fra Gaza. Noen blir frustrerte fordi ingenting forandrer seg uansett hvor mye de leverer, men de fortsetter fordi det gir dem et lite håp om at de kan bidra med
noe.»

«For dem, tror jeg, er det ikke bare en jobb. De er vitner mer enn de er reportere. De er vitner til folkemord, massakrer og fordrivelse. Og de er vitne til alt dette mens de selv er på flukt. Jeg tror journalistene i Gaza har lært oss mye. Vi har lært av dem hvordan man virkelig kan være dedikert til det man gjør, hvordan man kan jobbe midt i en krise, en krise som man er en del av, en krise der man er et enda større mål enn menneskene rundt seg. De går gjennom så mye for å ta et bilde; de jobber så hardt for å finne litt mat, og så gir de det til familiene sine. Tenk deg, uten disse lokale journalistene ville vi aldri ha fått vite hva som skjedde i Gaza. Tålmodigheten deres er utrolig. Hver og en av dem er en historie. Hver og en av dem er en historie.»