Den 6. juli 2026 kom dommen fra tingretten, mot den første tiltalte etter masse arrestasjoner i forbindelse med demonstrasjonen, mot at Israel sitt herrelandslag i fotball, fikk spille fotballandskamp på norsk jord, og det mitt i et pågående folkemord som sionistene og deres allierte imperialister er ansvarlige for.

Norge kunne valgt, å nekte det sionistiske landslaget å spille i Norge, det ville også vært ganske logisk utfra menneskekonvensjonen som pålegger enhver å gjøre alt som står i ens makt for å forhindre folkemord, det valgte Norge ikke å gjøre, dermed var demonstrasjoner tvingende nødvendig for deler av den norske befolkningen. Det for å vise verden og ikke minst palestinerne, at her er mennesker også i Norge som mener de har rett, til både liv og land. Idrett og politikk går hånd i hånd, spesielt de store mesterskapene, dette årets fotball VM for herrer, stadfester det.

Vi mener at det blir en feil vurdering at politiet skal handle etter provokatør ønske, det blir nærliggende å tro at provokatøren hadde nært samarbeid med politiet, noe også det at politiet valgte å geleide provokatøren igjennom demonstrantene kan tyde på. Provokatører i regi av PST/politiet er ikke en ukjent metode, heller ikke i Norge.

Israel har i årtier brukt idrett og kultur for å legitimere undertrykkelse av palestinerne. Det vi nå ser er at i økende grad blir standpunkter om Israel og Palestina sett på som et mål på politisk og moralsk integritet, mens den palestinske saken har dukket opp som en synlig politisk skillelinje innen sporten. Der kampen mellom Argentina og Egypt i fotball VM for herrer, står som et synlig eksempel på nettopp det, i tillegg har både oppkjøringen til dette VM og selve VM vist oss hvordan politikere gjerne vil ha en finger på sluttresultatet.

Det er med dette som bakteppe vi må lese dommen, og ikke minst se stat, politi og PST sine handlinger før og under demonstrasjonen.

Demonstrasjonen forløp i starten som mange andre demonstrasjoner, det til tross for at politi og PST hadde rigget seg til med terrorberedskap, noe som også var varslet i forkant, men beredskapen rettet seg ikke mot sionistene, som var der, der noen med stor sannsynlighet har vært med på å begå drap, inklusiv barnedrap på palestinere. Beredskapen rettet seg mot fredelige demonstranter som stå opp mot folkemord, og det var nok også mot palestinademonstranter, snipers på taket av Ullevål var ment og skremme, og eventuelt ment å bli brukt mot.

Strategien med å farliggjøre palestinaaktivister finner vi igjen i hele Europa, men det er helt unikt å rette snipers med skarp amuinisjon mot dem. Men politikken bak er den samme, og statens bruk av rettsvesenet for å stoppe palestinasolidariteten er ganske likt. Selv om det blir tap i rettsinstanser fortsetter påtalemyndigheten/staten å anke til høyesterett og/eller bringer inn nye grunnløse saker for rettsvesenet. Inntil de finner dommere som følger statens politiske linje mot palestinaaktivister. Staten har enorme ressurser i forhold til enkeltindivider som blir tiltalt, dermed kan de pøse på med saker, selv om det i denne i nevnte sak ikke ble idømt saksomkostninger, ble det vurdert, at rettsprosesser som dette i der hele tatt har lov til å vurdere saksomkostninger til tiltalte, viser at lovgiver ikke ser noe problem med å bruke økonomisk makt for å trumfe gjennom en tilståelse, at økonomisk trussel virker, har vi informasjon på at har virket i sakene mot noen av de 22 Ullevål aktivistene som ble arrestert.

Dommen ga frifinnelse først fremst på grunn av at tiltalte var holdt i arresten uten grunn, mens politiets maktmisbruk denne dagen var fullstendig tilsidesatt. I følge dommen burde tiltale og de andre demonstrantene hørt politiets pålegg, et pålegg som etter sigende kom fra et ekstremt dårlig lydanlegg/utstyr, og kun dem som stå helt opp til vedkommende som sa dette kan ha fått det med seg. Når vi ellers ser på politiets og PST sin ressursbruk denne dagen, er det liten tvil om at kostnaden for å ha på på plass et lydanlegg, der det var mulig å høre hva som ble sagt, ville vært mikroskopiske i forhold til totalsummen på ressursbruken.

Demonstrasjonen var politisk, det var også arrestasjonene og eventuelle dommer som måtte komme. At saken vi her har omtalt er anket av påtalemyndighetene er også et bilde på, hvor viktig det er for Norge å følge sine allierte i mistenkeliggjøringen av palestinaaktivister.

En Israel sympatisør/provokatør er det retten ser som utløsende faktor for eskaleringen av situasjonen og mener at dette i sammenheng med at flere israelske fotballsupportere ville forlate stadion ved kampslutt ga grunnlag for å få demonstrantene bort.

Vi mener at det blir en feil vurdering at politiet skal handle etter provokatør ønske, det blir nærliggende å tro at provokatøren hadde nært samarbeid med politiet, noe også det at politiet valgte å geleide provokatøren igjennom demonstrantene kan tyde på. Provokatører i regi av PST/politiet er ikke en ukjent metode, heller ikke i Norge.

Vi mener at måten politiet bygget opp til terrorberedskap og egget til konfrontasjon under demonstrasjonen og senere jaget demonstranter som var på vei bort på, er et angrep på både ytringsfriheten og politiskfrihet, den påfølgende rettsprosessen og bøter forsterker dette inntrykket. Når vi samtidig ser hvor høyt opp på den politiske agendaen Palestina er, så er det vanskelig å ikke se for seg at politiets virkemidler og metoder denne dagen var avklart med den øverste politiske ledelse. Demonstrasjonen var politisk, det var også arrestasjonene og eventuelle dommer som måtte komme. At saken vi her har omtalt er anket av påtalemyndighetene er også et bilde på, hvor viktig det er for Norge å følge sine allierte i mistenkeliggjøringen av palestinaaktivister.

Vi for sette vår lite til at det finnes flere dommere her i landet som er like opplyst om situasjonen i Palestina/Gaza som det tingretten kom frem til i den såkalte Listhaug saken, der de bl.a. skrev “at hver av de tiltalte har et ekte og dyptfølt engasjement for det palestinske folk og de altomfattende lidelser som sivilbefolkningen på Gaza er blitt utsatt for.”