15 år siden høyreekstrem terror i Norge tok livet av 77 personer, de fleste unge liv på starten av sin politiske og aktivistiske hverdag, vi hadde trengt dem alle i kampen for et bedre sosialistisk samfunn. Vi lyser fred over deres minne. Og tanker går til etterlatte, både venner og familie, og ikke minst til dem som stå midt i terroren og overlevde.

Vi takker alle sivile som reddet mange liv den dagen, for det var sivile som var de første til å stille opp og redde liv denne dagen, spesielt på Utøya.

For terroren den 22. juli, er det en person som er blitt ansvarliggjort og dømt for. Nå 15 år etter, er det virkelig grunn til å kaste blikk på Norge sin politiske utvikling siden den gang. Der og da, ble det god oppslutning om rosetogene, men hva med fortsettelsen og tiden før?

Vi kan trygt si at det går en rød trå fra Libya krigen til krigsforliket i Stortinget, der begge fremstille i godhetens navn, mens sannheten er at de begge er forakt for liv og natur. På samme måte kan vi se at denne tråden fortsetter inn i folkemordet i Gaza, Norge unnlater totalt å straffe Israel, de gjør heller det motsatte, de bidrar økonomisk og militært, blant annet gjennom NATO om med står sannsynlighet også våpen selv om de ikke sendes direkte til Israel.

Det ble ført en voldsom politisk kamp for å ikke se terroren i politisk kontekst, en vinkling også sentrale Arbeiderparti politikere tydeligvis ønsket seg, det til tross for at ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet ble hardest rammet. Kampen mot å ikke vise politikken bak angrepet, fortsatte også i årene som fulgte, når noen prøvde å starte denne debatten, var det offisielle Norge snar med å løfte frem nye saker, gjerne terrortrussel fra personer med muslimsk bakgrunn/tilhørlighet.

Det var også muslimer som måtte bære ansvaret for angrepet, når det startet og i timene etter. Denne fiendtlige holdningen til ikke hvite innvandrere i Norge har sammenheng med Storting og regjeringens politikk. Et enkelt parti kan ikke alene bære frem dette hatet, hverken da eller nå. Alt handler om hvordan Stortingsflertallet og regjering handler på, hat retorikk, og ikke minst forebygger gjennom samfunnstrukturer, og handling må komme i første rekke for at fordømmelse av hatretorikk skal virke troverdig.

Dette hatet som kom fra noen av innbyggerne i Norge kan ikke fraskrives fra Norges og allierte, sin bombing av Libya tidligere samme år som terroren i Norge og også 15 år etter i år. Norge ble gjennom dette gitt en forståelse av å ta seg til rette mot ikke hvite, som i hovedsak ble fremstilt som fiendtlige. FN mandatet den gang, ble av angriperne, tatt til innetekt for å gjennomføre regimeendring. I ettertid vet vi at avgjørelsen i FN ble tatt på sviktende grunnlag og at det var imperialistiske interesser som presset frem vedtaket i FN. Mange land har gransket seg selv og sine avgjørelser, og kommet ned berettiget kritikk av seg selv, også Norge har gransket seg selv og sine krigshandlinger i Libya, men kun for å renvaske seg selv og sine krigshandlinger, igjen ser vi at den norske selvgodheten slår inn i politikken. Og når politikere som var med å sende bomber over Lybyia den gang, sier de ville gjort det samme igjen, til tross for at lander er bombet sønder og sammen, og satt tiår tilbake.

Ved første valg etter 22. juli 2011-terror’n, ble verden sjokkert vitne, til at Norge stemte inn Fremskrittspartiet i regjering, partiet som terroristen hadde hatt verv i. Og siden den gang har flere partier fulgt opp med innvandringsfiendtlig politikk, spesielt overfor ikke hvite personer, og i dag kastes de gjerne ut, selv om de har bodd her i tiår

Vi kan trygt si at det går en rød trå fra Libya krigen til krigsforliket i Stortinget, der begge fremstille i godhetens navn, mens sannheten er at de begge er forakt for liv og natur. På samme måte kan vi se at denne tråden fortsetter inn i folkemordet i Gaza, Norge unnlater totalt å straffe Israel, de gjør heller det motsatte, de bidrar økonomisk og militært, blant annet gjennom NATO om med står sannsynlighet også våpen selv om de ikke sendes direkte til Israel.

Ved første valg etter 22. juli 2011-terror’n, ble verden sjokkert vitne, til at Norge stemte inn Fremskrittspartiet i regjering, partiet som terroristen hadde hatt verv i. Og siden den gang har flere partier fulgt opp med innvandringsfiendtlig politikk, spesielt overfor ikke hvite personer, og i dag kastes de gjerne ut, selv om de har bodd her i tiår, kan man finne det minste påskudd for å kaste ut mennesker så gjøres det, først til tortur fengselet på Tandum, ja for det tortur å tilbringe netter med flymotorer durende over hodene, flymotorer kanskje flyr deg til et ukjent sted/og eller tortur og forfølgelse. Etter lidelsene på Tandum er det ut til en usikkerhet, både om liv og fremtid.

I dag sitter terroristen bak lås og slå, men vi vet at det er politiske krefter som ønsker å styre samfunnet i en ekstrem ytre høyre retning, i en slik kontekst er det ikke vanskelig å se for seg at terroristen blir gitt både minister post og heltestatus. Vi ser denne politikken utspille seg flere steder i verden, NAZI-skikkelser for sin rennesanse og fascismen sine våpen er igjen i bruk, med våpen i hånd jaktes det på ikke hvite personer for å sette dem i konsentrasjonsleirer. Men den mest ekstreme og og mest brutale terroren ser vi i Palestina/GAZA og folkemordet mot palestinerne. Israel sein rolle som bøddel og terrorist, har de selv tydelig og klart synliggjort for hele verden.

I en dyster og ekstrem verden er det allikevel, en bedre tid i sikte, aldri før har så mange reist seg i kampen mot imperialismen og kolonialisme, aldri før har så mange kjempet for naturen, arrestasjoner og forfølgelser bekrefter dette bildet. Og vi ser antiimperialistisk organisering på tvers av landegrenser og kontinenter, vi hilser slike initiativer hjertelig velkommen, for alt i alt er det kun en antiimperialistisk verden som kan trygge vedens folk fra undertrykking, terror og forfølgelse.