På torsdag demonstrerte vi mot at Hanyana Naftali var i byen – en rådgiver for Benjamin Netanyahu, en av mange politiske og historiske aktører bak okkupasjonen av Palestina, den etniske rensingen av det palestinske folket, og nå et folkemord som verden er vitne til i sanntid på sine skjermer – uten at noen regjering har grepet inn for å stanse denne massakren som kaster skam over menneskehetens historie.

Det ville være for enkelt å tenke slik, fordi den dagen – denne massive maktdemonstrasjonen – var en klar og levende påminnelse om hva den norske staten er, og hvilken posisjon den faktisk inntar i alt dette

Invitasjonen av Naftali kan forstås som en direkte provokasjon mot alle oss som tror på og kjemper for det palestinske folkets verdighet.

Politiets mobilisering for å beskytte en person som samarbeider med et folkemord, kan også oppfattes som en provokasjon mot alle oss som demonstrerte der. Den konstante overvåkningen fra dronene – som ble byttet ut én etter én så snart batteriet tok slutt, for ikke å gå glipp av et eneste sekund av demonstrantenes bevegelser – disse maskinene, med en lyd som trenger inn i hverdagen til befolkningen i Gaza dag og natt, og som på torsdag var ment å påføre oss demonstranter en psykologisk ydmykelse, kan også oppleves som en provokasjon.